Ikke siden 22-juli 2011 har bildene og historiene som nå svirrer i mediene gått så fysisk inn på meg. Videoene av skrekkslagne, skjelvende barn, bildene av sykehus og flyktningleirer som sprenges i fillebiter. Det er ikke til å holde ut. Samtidig som dette grusomme pågår, er vi tilskuere til en propagandakamp som av utseende av og til slår meg som en ren konkurranse. Ja, hvem lider egentlig mest? Familiene som ble drept i Kibbutzene eller de flyktende palestinerne som blir bombet? Joe Biden illustrerte metaforen, da han delte sin mening om hvem som sto bak den famøse sykehusbombingen: skylden ligger hos «det andre laget».

Så hvem heier du på? Tar du jødenes «parti» og kjører Holocaust-kortet? Eller aksepterer du Hamas voldsutøvelse fordi den svarer til historiske maktovergrep? Er du enig med Listhaug som mener at Israel må få gjøre bortimot hva som helst for å forsvare demokratiet sitt, eller er du enig med Moxnes som ønsker å utvise den israelske ambassadøren fordi landet begår krigsforbrytelser?

For noen uker siden var jeg på Litteraturhuset for å høre oppsummeringen av kunst og formidlings-prosjektet Houses of Darkness. Prosjektet var et samarbeid mellom Falstad-senteret og de to forhenværende konsentrasjonsleirene Bergen – Belsen i Tyskland og Westerbork i Nederland. Prosjektet ville se på hva som kunne oppstå dersom man dreide oppmerksomheten vekk fra «offerets» historie, og gikk over til å studere overgriperens perspektiv og undersøke hens «rom». De mørke rommene henviste konkret til overgripernes «hjem» og «kontoe», kommandørboligene som fremdeles står både på Falstad og i Westerbrok som monumenter over en historisk periodes forferdelige villfarelser. I Bergen Belzen var saken noe annerledes ettersom nazistene rakk å jevne leiren med jorden før krigen var over, og plantet trær på toppen for å gjemme sine spor. Der ligger kanskje overgriperens avtrykk i selve viljen til å utslette og jevne med jorden – i selve fraværet – og i det grusomme faktum at nazistene syntes det var i deres rett å anrette en vakker skog som en slags glemselens monument.

Den britiske Holocaust-forskeren Tim Cole betegnet i sitt foredrag året 1993 som et slags høydepunktet for den historiske linjen som hadde hegnet om offerets historie. 1993 var året «alle» trodde vi var ferdig med nazistene og at nå var alle overgrepene kollektivt erkjent. Aldri igjen! Schindlers liste gikk sin seiersgang på kino verden over, viktige museumsutstillinger åpnet og det ble bygd stadig nye minnesmonumenter. Til sammen trodde man, ifølge Cole, at disse tiltakene skulle utgjøre et symbolsk skjold mot det vonde, og plassere ondskapen på sitt rettmessige sted, i mørket som lå bak oss.

Kunstneren Candice Bretiz uttrykte kompleksiteten i handlingen å velge lag – særlig i det å kalle sitt lag for konfliktens rettmessige «offer» – ved å ta utgangspunkt i sin egen familiehistorie. Hun var født og oppvokst i Sør-Afrika, men med jødisk opphav. Hennes besteforeldre hadde flyktet fra nazistene i Europa, bare for å ta sin naturlige plass i det hvite aristokratiet under det ytterst rasistiske apartheid-systemet. Besteforeldrenes erfaringer i Europa hadde med andre ord ikke utrustet dem med et «riktig» syn; de klarte ikke å se at i Sør-Afrika var afrikanernes i deres sted.

For meg kan det virke som om jødenes historiske traume ikke har klart å utruste dagens israelske ledere med den emosjonelle kapasiteten eller politiske vilje til å forstå at offerrollen ikke er noe statisk. Jeg tenkte på Bretiz perspektiv når den israelske diplomaten Gilad Erdan denne uka tok på seg jødestjerne i FN og lekset opp forsamlingen med å si «fra og med i dag, hver gang dere ser på meg, så kommer dere til å huske hva det betyr å være taus i møte med ondskap, sa ambassadøren». Lederen for Holocaustsenteret i Jerusalem Dani Dayan svarte ganske resolutt: «Det gule merket symboliserer det jødiske folks hjelpeløshet. I dag har vi en uavhengig stat og en sterk hær. Vi er herrer over vår egen skjebne».

Kanskje kan man si at det i stedet er palestinske barn som burde hatt denne stjernen?

Men tilbake til Litteraturhuset og så var et av de store spørsmålene som representantene fra de ulike minnestedene bar med seg, var hvordan de skulle formidle verdenskrigens traumer for framtidens mennesker. Hvordan skulle de beskrive et historiske mørket, i en tid hvor det samme tankegodset pipler fram i stadig nye former. Det som ble klart var at det å overse overgriperens rolle i menneskets historie – kommandanten, soldaten, vakten og bøddelen – ikke hadde ført til at disse kreftene forsvant, men i stedet at de fant andre steder å gjemme seg. De forsvant aldri. Ideologi er ikke noe medfødt, men flytter seg like enkelt inn i en tysk guttunge på trettitallet, som til en palestinsk eller jødisk gutt i vår tid. Vi vet nå at de som var ofre i går kan bli morgendagens overgripere.

Framtiden ser ut til å kreve en tydeligere formidling og hardere tilsvar. Norge kan ikke finansiere Hamas sine terrorhandlinger, uansett hvor mye du måtte heie på laget Palestina. Norge kan heller ikke heie på laget Israel fordi jødene «bare» bærer et historisk traume. Slik lærte vi også at ingen etter 22. juli kan heie fram et rasistiske argumenter, bare fordi man er så glad i ytringsfriheten. Teppene har falt.