Er det noe som er sikkert er at etter vinter kommer vår, og med våren kommer alt frem som har ligget skjult under snøen. Det være seg sneiper, snusbokser og alskens søppel i veikanten og andre steder.

På kommunens hjemmesider meldes det om vårrengjøring og kosting av gatene, og vi oppfordres til å holde veien fri for biler og andre hindringer, og for stadig flere av oss koster dette ekstra penger da «100 meter av veien» ikke er kommunal vei så den ekstraregningen får vi pent ta selv, nok om det…

Ellers preges våren mye av dugnader, eller kanskje rettere sagt, mangel på folk til dugnader.

For dugnaden slik vi kjente den før har endret form, til det verre vil mange si.

Dugnadstradisjonene har vært en aktiv kraft i flere århundrer i Norge, den har stått meget sterkt. Fra bondesamfunnet og videre til industrisamfunnet og nå til det moderne samfunnet.

Før var dugnadene stort sett bytte av arbeidskraft, nå om dagen er det pengedugnader det går i. Felles innsats for å få penger i lagsklassa og klubbkassa.

Dugnad er fellesskap og samhold, samtidig som at verdier skapes, verdier til det beste for, ja nettopp, fellesskapet. Enten det er til et idrettslag, teaterlag eller motorsportklubben.

Når «Ola & Kari» på 8 og 10 år skal på cup i sommer, og klubben ikke har penger til å sponse dette, må foreldre og foresatte i aksjon for laget. Det bakes sjokoladekake, selges dopapir, sokker, spylerveske og til og med blomster til 17.mai, hurra!

Og dugnaden har for lengst inntatt alle sosiale medier, nå selges pizzalodd både på Instagram, Facebook, Snap og sikkert Tik tok også. Og det er stort sett foreldrene som selger på vegne av barna, og vi sitter hjemme i sofaen og scroller og kjøper «Kapteinens lakrisblanding», havrekjeks og tørkepapir til den store gullmedalje.

Før i tiden gikk vi rundt i nabolaget og solgte lodd. Jeg husker hvor glad jeg ble da mormor og morfar kom på besøk for da ble det betydelig lettere og bli fri de siste loddene. Men innsatsen måtte vi gjøre selv stort sett. Skulle tatt seg ut om foreldrene hadde gått rundt og gjort dette for oss. Men når det kom til baking og vakter på fester og andre arrangementer måtte selvfølgelig de foresatte stille opp.

I dag har dette endret seg mye. Det er blitt vanskeligere og vanskeligere å få med folk på dugnader. I «min» klubb, Verdal IL, har vi vømmølfestivalen som den store inntektskilden for idrettslaget. Og det er utrolig mange som står på time etter time og skjenker drikke, vender hamburgere raskere en Lucky Luke trekker revolveren i tegneseriene og ordensvakter til å holde styr på et feststemt publikum.

Men, det er flere og flere som ikke har tid, de lurer seg unna så de som stiller opp gang etter gang blir mer og mer slitne. Tidligere kunne man kjøpe seg ut av slike dugnader, heldigvis er ikke det mulig lenger. For man trenger faktisk hendene til å bære kassene med drikke, montering av telt og salget av billetter. Det er dessverre en liten del foreldre som har hatt med barn i idretten, i korpset eller teateret som aldri har stilt opp på en eneste dugnad for barna sine. Og da tenker jeg, hva i alle dager er det som skjer oppe i hodene på folk? Det må da være hyggelig å bidra til fellesskapet. Eller om det er så ille, tenk i så fall at man gjør det for poden sin.

Det er svært lett å kjøre barna på trening, slippe dem av på parkeringsplassen, for så å plukke dem opp igjen etter en og en halv time, og jaggu på den tiden fikk man sannelig klemt inn en topptur for å «realisere seg selv» og ta et drømmebilde på den fjelltoppen også. Men når det er kamp til poden da er man der og følger med om «Kari» fikk eksakt lik spilletid som «Hanne», for ellers blir det foreldremøtet med treneren om hvorfor mitt barn ikke fikk like mye spilletid som de andre. Det som ofte glemmes da, er at også treneren er der, på dugnad. Og det er ikke bare denne ene dagen, men tre, fire ganger i uka fra januar til november. Det er lett å glemme i kampens hete.

Er dugnaden en truende art? Jeg vet ikke, men at vi alle må gå i oss selv å spørre hva kan JEG gjøre for fellesskapet, er en god begynnelse.

Karl Martin Einarsen