Det var en sånn morgen. Regnet som falt var usedvanlig vått. Det virket som vanninnholdet i dråpene var høyere enn vanlig regn. Det oppdaget jeg da jeg måtte ut og hente ved. Noen måtte tenne opp, og det var meg. Brødet jeg spiste til frokost var tørt og lite appetittvekkende. Jeg svelget det ned med lunken kaffe mens jeg leste avisa fra i går. Da min mann kom ned fra loftet bærende på ei død mus som han selvfølgelig skulle vifte foran meg, må jeg innrømme at jeg følte at meningen med livet var litt diffus.
Senere på dagen, da jeg egentlig skulle jobbe, (skrive en epost, var det?) tok jeg meg i å sjekke AirBnB i eksotiske strøk. Ser man det, tenkte jeg. Her kan man bestille seg noen netter i et luksuriøst bambus-hus på Bali, man kan sove i en kapsel festet på en fjellvegg i Peru, eller leve i luksus på Costa Rica. Og her sitter jeg mens mus danser i veggene og regnet slår mot rutene. Var det for å svare på eposter og legge data på Excel at jeg kom til verden? Var det for å støvsuge? Eller var det for å erobre? Oppleve? Kjenne at jeg lever?
Jeg gikk en tur med hunden og mens han måtte lukte på alt og tisse på hver tue, observerte jeg at selv naturen var litt tufs. På strå som hang med hodet var perler av vann, som tårer.
-Takk for alt, virket det som de sa, -om litt vil vinteren begrave oss. I år har visst novemberbluesen rammet meg tidligere enn vanlig. Vi snakker slutten av oktober.
Det er nå jeg bør ha fokus på alt som faktisk er bra. At jeg er frisk og bor i et land der vi får koronavaksine. At jeg har et flott hus, varme på badet og penger til å betale strømmen. At jeg har mennesker i livet mitt som er glade i meg, barn som ikke havnet på gata og kollegaer som ikke dolker meg i ryggen. At jeg har en mann som hogger ved, jakke som er vanntett og abonnement på flere strømmetjenester. Jeg har det faktisk så bra at jeg tilhører en veldig liten promille av verdens befolkning som har det så bra som meg. Og så synes jeg det er trasig at det regner så mye når jeg skal på joggetur?
Som om jeg ikke vet alt dette fra før? Som om det ikke får meg til å føle meg ennå verre når jeg irritert leter etter refleksvesten. Av og til er det som om kunnskapen om alle de som har det verre enn meg får meg til å føle meg enda dårligere. Fordi nå må jeg i tillegg kjenne på skammen. Tenk å syte over bagateller når så mange barn ikke har mat å spise! Og akkurat setninger som denne passer jeg ofte på å slå meg selv i hodet med når jeg ikke får til å være glad.
Jeg tør påstå at et av de verste rådene man kan få når man kjenner seg litt skral i sinnet, er at man skal tenke på de som har det verre. Ikke si det til noen, ikke til deg selv, ikke til andre.
I stedet kan man si dette, til seg selv eller andre: Kle på deg og kom deg ut selv om du ikke har lyst! Kan hende er det mørkt i hjertet, men lyset ute smyger inn i cellene dine, som den friske luften og det vakre du er omringet av. Det andre rådet man kan gi seg selv og andre er at man må sørge for å møte mennesker. Og om det ikke skjer av seg selv, så send ei melding og inviter noen til å ta en kopp kaffe. Og om du kjenner noen som kanskje ikke tør spørre noen om å drikke kaffe med dem, så kan du gjøre det litt lettere for dem ved at du sender ei melding der det står: Skal vi ta en kopp kaffe sammen en dag denne uka? Man kan også invitere noen til å komme og spise suppe sammen. Det slår sjelden feil.
Så er det en del andre småting man kan gjøre når man lurer på om man orker en mørk høst og en vinter til. Man kan begynne å strikke noe fint. Kanskje spikke. Man bør skrive litt hver dag, gjerne i ei fin notisbok som kostet litt ekstra. Her kan man skrive fine ting man opplever, selv om de er ubetydelige for andre. En gang skrev jeg om fargene jeg så i et høstblad jeg fant på stien. Man bør ha faste rutiner, sier ekspertene, og det tror jeg på. Jeg spiser litt sjokolade hver dag, og jeg leser noe av Jon Kalmann Stefansson på ettermiddagene. Du kan også kjøpe et par ullstrømper til noen, pakk dem inn pent og fortell dem at du tenkte på dem. Det vil gjøre både deg og dem glad. Det er jeg sikker på. Slike handlinger er bedre enn å tenke på at det er mørkere i Karasjok.