Jeg kunne skrevet om epleblomstene som blomstret i Ukraina selv om Russland bombet sykehus der det var barn og andre uskyldige sivile. Det er den aller siste dagen i året og jeg skal forsøke å skrive noe som gir mening, håp og inspirasjon. Jeg synes det er vanskelig. Ikke fordi jeg ikke har noe å skrive om, men fordi det er vanskelig å formidle håp når det er ganske mørkt rundt oss.
Burde jeg heller skrive noe politisk, om urettferdig fordeling og om syke strømpriser? Kanskje, men det har så mange skrevet om allerede, og det passer ikke å ende året med en kronikk om strømpriser. Jo, livet er strømpriser, renteøkning, dyre matvarer, en planet som lider, kriger som dreper uskyldige, ensomhet, fortvilelse, sorg og sinne. Men det er også mer. Det er et barn som reiser seg og lærer å gå. Det er vennskap. Det er å sitte rundt et kjøkkenbord sammen med de man har kjær. Livet er vinden i håret og lukten av gran. Livet er et kyss fra den man elsker. Det er musikk fra en enslig fiolin. Det er å sitte ved et stille vann og kjenne seg omfavnet av skaperverket. Livet er både vondt og vakkert, skjørt og robust.
I året som snart er over har jeg sett noe av menneskers ondskap og det har fått meg til å gråte. Jeg har kjent på sinne, på hat og en intens hevnlyst. Dyret i mennesket hyler vanmektig, fredløst under soler av hardt neonlys. En herreløs hund, en angstbiter som flekker tenner mot seg selv i gult hat, skriver Hans Børli og jeg kan ikke tenke meg en bedre beskrivelse av menneskene som har begått noe av ondskapen jeg selv har vært vitne til det siste året. Dyret har tatt foreldre fra barna sine, stjålet barn fra foreldre og lagt hjem i ruiner. Det har vært i Ukraina, men også i Myanmar og Afghanistan. Dyret har mishandlet og kjøpt sex fra barn. Det har voldtatt og slått, stjålet og sveket. Dyret i mennesket finnes over alt, både i våre egne nabolag og i maktens korridorer. Kan hende er dyret i meg også. Og i deg? Det er lett å tenke at ondskapen i verden skyldes alle de andre. Men har vi ikke alle kjent litt på dyret i oss?
Det er i møte med dette dyret at det er lett å bli motløs. Når vi står ansikt til ansikt med slik ondskap, hvor er da håpet?
I året som snart er over, fant jeg håpet. Det er allesteds. I mennesker jeg har møtt. Jeg har sittet med enker som har mistet hjem og familie, men som likevel ville gi meg et glass hjemmelaget syltetøy. Jeg har møtt menn som frykter for egne liv bruke all sin tid på å redde andre. Jeg har sett voksne omfavne barn som ikke var deres egne, ungdommer som har stått opp for vennene sine, mødre som har ofret egen komfort for sine barn, og menn sloss for andres frihet. Jeg har sett håpet på sykehjem der hjelpepleiere gir verdighet til de som ikke lenger klarer livets mest elementære oppgaver, som å spise selv. Håp er ansatte på en barnehage som tålmodig og uten irritasjon kler på alle barna for en time ute i snøen. Håp er å høre fra en venn at du er uunnværlig. Det er å sitte rundt langbord med venner der samtalene gir liv og refleksjon. Dyret i mennesket var engang et kongelig dyr. Det rene, ubesmittede dyret lever ennå i oss i sjeldne stunder av vennskap mellom sjelen og kjødet, fortsetter Hans Børli og det er dette kongelige dyret som gir håp. Det er storheten og rausheten vi alle har i oss som gir meg grunn til å elske livet, tross alt det vonde.
Da jeg var liten, husker jeg, lå min venninne og jeg ofte i snøen og så opp på stjernene i mørket og jeg følte meg så liten og ubetydelig. Venninnen min, som likte vitenskap, fortalte meg om universet og dets uendelighet. Jo mer jeg så, jo mer svimmel ble jeg. Hvem var jeg i dette universet? Hvilken betydning hadde det om jeg eksisterte eller ikke? Det ble så overveldende at jeg måtte slutte å tenke på det, for meningsløsheten tok meg. I stedet løftet jeg hånden og lot snøfnugg lande på dem. Jeg studerte dem og konstaterte at, nei, ikke et eneste ett så likt ut, men hvert lite krystall var vakkert. Så kan jeg nå, mange tiår senere, konstatere at jeg fortsatt kan velge fokus. Jeg kan enten bare se uendeligheten av ondskap og smerte og bli tatt av håpløshet, eller så kan jeg fokusere på de enkelte snøkrystaller, mennesker som er unike og vakre, hver på sin måte.
Veldig sannsynlig vil 2023 også bli et år ganske likt 2022. Men vi kan ikke miste håpet. Hans Børli ber oss oppleve solstunder da livet synker inn i våre sanser billedløst, nytt som på den første dag. Godt nyttår.
Oddny Gumaer
Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge
Jeg vil slå et slag for raushet og velvilje i stedet
Når man skal ha hage er det noen viktige ting man må huske på