Et punkt i livet jeg har sett andre mennesker nå før meg, uten å tenke så mye på hva det egentlig betyr. Jeg husker pappas 40-årsdag på Hegle grendehus, langbordene og latterbrølene som rullet ut gjennom rommet. Jeg og søsteren min på barnebordet og farmor som satt sammen med oss. Jeg husker at hun ut på kvelden fikk en kjøttrevl i halsen og gikk på kjøkkenet for å hoste den ut, redd for å lage oppstyr. Jeg husker at pappa fikk ei høne av vennene sine, uten at jeg forsto hvorfor. Jeg husker mamma og pappas vemodige og kjærlighetsfulle ansikter (fulle og glade!) da vi barna ble sendt hjem med barnevakten. Festen skulle fortsette, de var jo bare 40!

Jeg har merket at når jeg i dag forteller om planer og ambisjoner jeg har, så er folks umiddelbare reaksjon at jeg er i 40-års-krise. Jeg forstår at dette handler om at det er forventninger knytta til alderen min, at jeg nå skal ha slått meg til ro, være den jeg er. Det kan få meg til å tenke på årene jeg og mormor ble sittende og drikke hvitvin ut over kvelden og natta, da jeg var tidlig i tjueåra og hun hadde tippa 70. Hun kom ofte tilbake til at selv om hun var gammel, så var det så mye i henne som kjentes ungt. Den gangen syntes jeg det var spennende, men også litt nifst, at hun ikke var mer forsont og hadde så mye uforløst i seg.

To filmer som fikk meg til å tenke på dette med etablering er «Gritt» av Itonje Søimer Guttormsen og «Verdens verste menneske» av Joachim Trier. Begge filmene har hovedpersoner som på ulike måter går i forhandling med samfunnets synlige og usynlige etableringsnormer, være seg fast lønn, barn, hus og bil. I Gritt følger vi kunstneren Gritt (Brigitte Larsen) som har kommet tilbake til Norge etter mange år i utlandet, for å gjennomføre det mildt sagt vidløftige kunstprosjekte «Den hvite betennelsen». Men alle de menneskene hun oppsøker for å søke fellesskap og samarbeid forstår ikke hva hun vil, språket hennes er for vanskelig og verdensfjernt. Hun får verken produksjonsmidler eller rom å teste ideene sine i og den romantiske identiteten som lidende kunster, forvandles langsomt til sin grimme realitet, nemlig en historie om ensomhet og fattigdom.

I «verdens verste menneske» følger vi den polerte utgaven av Gritt, Julie (Renate Reinsve). Hun tilhører et annet sosialt sjikt enn Gritt, studerer psykologi, er underholdende, vakker og populær. Hun blir sammen med tegneserieskaperen Aksel (Anders Danielsen Lie) som er flere år eldre enn henne selv og de lever et spennende, urbant liv. Men aldersforskjellen skaper etter hvert en skjevhet som langsomt blir tydeligere. Denne gjør Julie mer og mer rastløs og til slutt løper hun ut i Oslo-natten på jakt etter eventyr, og ender opp i armene på en jevngammel hunk. Felles for filmene ligger i blikket på komplekse livsvalg, og viser hvor vanskelig det er å manøvrere ulike begjær og behov. Ønsket om trygghet og drømmen om spenning. Ønsket om å se og å bli sett. Jeg legger også merke til framstillingen av de «etablerte» parene, ettersom de så og si er «meg», og at de i begge filmene ender i det parodiske. De er alle stive, konservative, kranglete og lite lekne.  Jo, de er glade i barna sine, men når alt kommer til alt framstår dette livet som ganske livløst og dødt i filmenes objektiv. Verken den frie kunsten eller det etablerte parforholdet, tilbyr det moderne mennesket noe forløsning: savnet er like sterkt på begge sider.

I sin Ted-talk The bittersweet joy in longing snakker forfatter Susan Cain om lengsel som en menneskelig betingelse. Hun er opptatt av evnen til å forvandle sorg og uro til noe positivt og kjærlighetsfullt. At dette er menneskelig og ikke noe vi bør løpe fra, men omfavne. Hun beskriver blant annet sin egen forkjærlighet for såkalt trist eller bittersøt musikk – lavmælte kirketoner, mollstemte feleslåtter – som en måte å møte og nyte sin egen lengsel på.

Og jeg er enig i dette, at tiden som går, er stemt i moll. Vi møter mennesker, og så forlater vi dem eller blir forlatt, vi har samtaler som betyr mye, og som vi senere savner. Å nærme seg 40 er å gjenkjenne denne lengselen sterkere enn før. Jeg er nå midt i livet, jeg har forlatt min barndom og ungdomstid og jeg ser voksenlivet foran meg. Plutselig er det noe opphøyd i dette å se sitt liv som et stort og pågående prosjekt. Og slik kan jeg oppleve å møte og samtale med mennesker som ikke lengre er her på nytt. Plutselig forstår jeg mine foreldre og besteforeldre bedre: de visste heller aldri alt, men var tvilere og lengtere som meg selv.