Jeg satt og drakk kaffe en morgen for noen måneder siden, da det ringte i telefonen. En forsiktig, lett gebrokken stemme sa: Er det du som er forfatter Eivind Evjemo. Eh, ja, sa jeg. Hvem er det? Unnskyld, sa stemmen, det er ikke meningen å forstyrre deg, men jeg har noe jeg må spørre deg om. Jeg er iransk kvinne, jeg kom som flyktning til Norge, jeg har så mange opplevelser jeg vil fortelle om, vil du hjelpe meg? Kona mi gløtta bort på meg, som i har du smurt matpakkene. Jeg dro litt på svaret mitt. Jo, ja. Kanskje det, sa jeg. Vær så snill, jeg vet det er rart å ringe sånn direkte, men jeg har ingen andre å spørre, sa hun.

Eivind Hofstad Evjemo er forfatter, oppvokst i Levanger. Han er fast spaltist i Innherred.

Det har hendt før at mennesker kontakter meg, og sier de har en historie de trenger hjelp til å fortelle. Jeg har oftere lyst til å takke ja enn jeg gjør, men jeg vet hva det krever av meg som forfatter, både kunstnerisk, journalistisk og ikke minst økonomisk. Men her var det en stemme jeg fikk tillit til med en gang. Jeg gikk ut av stua og inn på rommet til sønnen min. Jeg inviterte henne på kontoret mitt. Så kunne vi prate mer der, ville hun det? Takk, sa hun etter å ha trukket pusten, takk, takk, jeg kommer.

Av og til tvinner virkeligheten seg inn i livet. Av og til ringer virkeligheten og sier: se meg.

Og der kom hun, en forsiktig kvinne inn på kontoret, hun satte seg ned på stolen som jeg hadde satt fram. I starten smalltalket vi mens vi smakte på brownien hun hadde tatt med. Jeg snakket litt om meg selv, om romanen jeg skrev på og litt om familien min. Hun lyttet, før hun fulgte opp, fortalte om familien sin i Iran og hvordan hun bodde og hvor. Men etter en stund skjønte jeg at samtalen vår hadde penset over det hun egentlig hadde kommet for å fortelle meg og jeg strakk meg fram og skrudde på recorderen.

Det hun fortalte handlet om sårbarhet. Om å være jente, født i Iran. Om å leve i en kultur hvor jenter og kvinner mangler verdi. Om å ikke ha et system som forvarer henne. Det slo meg: hun har aldri opplevd noen reell beskyttelse. De seirene hun hadde hatt har kommet med en voldsom pris. Misbruk, utstøtelse og radikal ensomhet. Vi fortsatte våre samtaler i flere uker og jeg så mer av hennes mørke, men også av hennes livskraft. Jeg tror aldri jeg har møtt et menneske med en slik integritet, som til tross for sin smerte har overlevd og i tillegg vil slå tilbake. Ved å fortelle! Det ligger mye politisk kraft i å tørre å fortelle sitt liv.

For en måned siden sa hun til meg: Eivind, jeg tror jeg må dra til Iran, jeg savner familien min veldig, går det bra for boken om jeg drar? Jeg sa at selvfølgelig skulle hun det. Hun kom hjem til oss og laget en fantastisk middag og gav oss en liten boks med safran i takknemlighet. Vi er nå hennes norske familie. Så dro hun. Ingen visste selvfølgelig hva som sto på trappene. At Jina Mahsa Amini brutalt skulle bli drept av landets «moralpoliti», fordi hun ifølge det ikke var kledd sømmelig nok. Alt det som vi hadde pratet om i hennes liv slo plutselig ut i makroperspektiv, hennes personlige frigjøringsprosess ble plutselig en hel nasjons frigjøringskamp.

Hun skriver til meg to til tre ganger i uken, men internett er dårlig og hun er redd for at noen skal bli mistenksomme, at hun med norsk pass skal anklages for å være spion. Folk er paranoide, skriver hun, og det råder fullstendig kaos. Hun hører ofte skudd og mennesker som skriker om hjelp. Men hun forteller også at hun ser kvinner – og menn! – som trosser frykten og går ut i gatene og demonstrerer. Hun står nå midt inne i landets og sin egen frihetsrevolusjonen, og ingen vet om verken hun eller landet vil lykkes.

Av og til tvinner virkeligheten seg inn i livet. Av og til ringer virkeligheten og sier: se meg.