Det er mange ting som er sagt og kan sies om kulturpersonligheten og musikeren Asmund Halvor Bjørken. Om livet skal oppsummeres i en komposisjon står hans komposisjon «Frøsøminner» i fremste rekke. De kjente gladtonene fra Asmunds ungdoms år fylte kirkerommet før bisettelsen ble avrundet med «Bist du bei mir» som postludium.
Fullsatt kirke
Det var en fullsatt Stiklestad kirke som tirsdag 13. februar tok farvel med musikeren og kulturpersonligheten Asmund Halvor Bjørken. Solstrålene skinte inn på de hvitmalte steinveggene i kirka der Asmund Bjørken også ble båret til dåpen i 1933. Nå lå båren i midtgangen foran alteret omkranset av blomsteroppsatser og kranser.
Blå salme
«Jeg synger meg en blå, blå salme når dagen svinger hatten til farvel og ror med sakte åretak når det blir kveld (…)
Den vakre salmen av Erik Bye ble sunget av forsamlingen før prest Anne Nordvoll holdt minneord og leste fra sløyfene på de mange kransene. I minneordet fortalte Nordvoll i korte trekk fra det rike livet som startet med at han «kom med fotan først». Det ble raskt slått fast av jordmora at det måtte bli noe stor av denne guten. Og det ble det selv om han så fra seg odelen på heimgården.
En god far
Sønnen Ove og dattera Nina utfylte bildet av en god far som tok dem med på en helt spesiell reie i livet, fra de nære turer med ski på beina til ferieturer i Sydens land. Og så var det musikken.
Ove Bjørken fortalte at han og Nina spilte sammen med sin far på en liten scene i Selsbakk i Trondheim 1. mai 1971. For Oves del skulle det blir 47 år der han «camperte» sammen med sin far i ulike musikksammenhenger. De siste årene var det ofte Ove som tok ordet til publikum, og da ble det understreket «det er æ som e sønnen». Sagt med glimt i øyet, men likevel et poengtert. Asmund Bjørken var svært ungdommelig av seg, og sånn sett kunne han blant mange yngre oppfattes som «jevnaldrende». Humoren ble trukket fram, og det ble referert til Albert Einsteins ord: «Prøv ikke å bli vellykket, prøv heller å bli et verdifullt menneske.»
- Slik var far, sa Ove Bjørken og siterte avslutningsvis til John McLaughlins hyllest til jazzsaksofonisten John Coltrane: "Do You Hear The Voices You Have Left Behind?"
Berkeley square
Linken til jazzen ble videre ivaretatt av Bjørn Alterhaug og Erling Aksdahl. De spilte «A nightingale sang in Berkeley square» av Manning Sherwin, en komposisjon som lå Asmund Bjørkens hjerte nær.
I Skriftlesingen tok presten utgangspunkt Salme 103, Romerbrevet - og Forkynneren som forteller at det er en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse (…)
Sørgehøytideligheten fortsatte med salmen «Deg være ære» før andakt og solistinnslag av Anita Nilsson på fiolin. Hun spilte den vakre Largo sonate i G-moll av Henry Eccles.
Alltid freidig
Før jordpåkasting ble første vers av «Alltid freidig» sunget, og etterpå andre og tredje vers.
Etter allerede nevnte Frøsøminner og postludium fortsatte sørgehøytideligheten med minnesamvær på Stiklestad Nasjonale Kultursenter.