Også frontkjemperne stod i ærbødighet, kanskje med hånden på brystet, og stemte i Norges patriotiske nasjonalsang.
Det er iallfall lett å tenke seg at de må ha gjort det. De var om vi vil eller ikke sønner av Norge, og de hadde latt seg verve til Hitlers Wehrmacht. Rundt 5000 ble frontkjempere, og de gikk oppildnet inn i det som skulle bli blant de mest voldsomme slag under andre verdenskrig.
- Disse unge guttene opplevde krigen, og dens gru på det verste.
Et kråkereir av splinter
Han forsvarer slettes ikke handlingene til frontkjemperne, som også er dokumentert å inneholde massakre på sivile. Alt er tragisk når det kommer til krig, selv om vi aller helst bare vil snakke om det heroiske.
Knut Larsen fra Offiserenes Veteranforening i Trondheim går med en stokk på Grenaderhøyden ved Vaivare i Estland. Solstråler bryter gjennom et kors, der senteret ser ut som et kråkereir.
- Ser du alt som er inne i korset, hva det er laget av? spør Larsen og gir selv svaret: - Det er skrap, eller rettere sagt granatsplinter som er plukket opp fra en liten flekk her.
Roald Veimo, leder av Verdal Historielag, har vært på dette høydedraget før. Opp av lomma tar han fram et funn fra et tidligere besøk her. En rødrusten granatsplint på knappe 10 centimeter. I 1944 fløy den roterende gjennom lufta her, rødglødende og full av dødelig kraft etter et av de utallige nedslagene fra sovjetiske granater.
- Det var et forferdelig våpen.
Dødsmarkene
De unge norske mennene som kjempet i Pansergrenaderdivisjon 23, kjent som Divisjon Nordland, havnet i en pøl med blod, død og kroppsdeler. I høydene ved Narva kom de i kamp med de sovjetrussiske styrker som hadde satt inn sin store offensiv vestover.
Her skulle de vervede frontkjemperne i Nordland-divisjonen holde stand. Mot nord var landskapet flatt, mot sør gikk det over i tre lave høyder, Kinderheimhøyden, Grenaderhøyden og Pionerhøyden. Det gjaldt å beherske disse høydene, og kampene bølget fram og tilbake i flere måneder.
Flere ti-tusen døde i kampene ved Narva, de fleste ved disse norske dødsmarkene som høydene også er blitt kalt. I en stor gravlund ved Grenaderhøyden ligger det over 70 norske frontkjempere. Hver enkelt har fått sin minnetavle plassert på en kirkegårdsmur. Her er også flere andre norske navn på soldater som falt fra Leningrad til Kurland, minst 320 nordmenn i Regiment Norge og i forløperen Den Norske Legion.
Historietimen denne 7. mai er en påminnelse om alle krigers gru, om det meningsløse som skjer når en Fører leder an og leder unge menn ut i døden.
Advarsel til turdeltakere
Vi er på tur i Estland. Odd Bjørn Wekre, Roald Veimo og Olav Nyberg, har gjort de nødvendige grep i samarbeid med Sende Busstrafikk for å få gjennomført historieturen i Østerled.
De rundt 40 deltakerne på har blitt advart: - Vi som er initiativtakere til denne turen er knyttet til Verdal Historielag og Foreningen til bevaring av De Værdalske Befestninger. Vi kommer helt sikkert til å være "plagsomt" opptatt av historie og historiske minnesmerker under turen.
For å lokke med noen deltakere uten den helt store interessen for Karl XII og andre storheter på godt og vondt, lokkes det med noe tid avsatt til shopping. Et par besøk på barnehjem/sosialsenter er det avsatt tid til i løpet av den sju dager lange turen.
I ren og skjær «Tore på Sporet-stil» setter vi tidlig lørdag morgen 5. mai kursen i retning svenskegrensen. Mens maisola skinner fra en matchende blå himmel drysser reiseleder Roald Veimo historiske fakta, verbale snacks og små røverhistorier over høyttaleranlegget.
"Saxvallen, her har vi hatt kjente verdalsnavn som Rossvoll og Eggen på boplassene. Ja, og her på Stalltjârnstugan hadde pinsevennen Nikus sin lanthandel. I et rom bak disken hadde han også blad med "nøgne damer" for den som var interessert i det.
Historie er så mangt, og slettes ikke alle får sitt minnesmerke. De fleste av oss kan bare håpe på at en eller annen lokalhistoriker plukker opp våre spor, eller forteller fra sitt eget minne om oss før alt er borte i glemselens bok.
Vi passerer Bleckåsen i Krokom kommune og påminnes om fredsavtalen som kom i stand med svenskene i 1809. Norske soldater hadde marsjert inn i Sverige med tanke på å ta igjen Jemtland. Det endte med at fornuften seiret, og våpenstillstanden ble signert på ryggen av en soldat.
- Gjelder avtalen fortsatt?, undrer reiselederen med tanke på det nye, sammenslåtte Trøndelag.
Mer dramatikk følger ned gjennom Åredalen. En tidlig dag i mai i 1858 møtte en arm tømmerhogger, som var fra Leksdal, sin skjebne i Lit. Han ble den siste i Jemtland som ble henrettet, og det skjedde ved halshugging for åpen scene.
Ved Gällö fortelles historien om den fredløse Arnljot Gelline - og bakgrunnen for replikken fra Spelet; minnest du inte silverfatet jag schikade til deg for 20 år sidan?
Veimo siterer videre fra Bjørnstjerne Bjørnsons episke dikt om Arnljot Gelline: «Går d'ikke fygende, går d'ikke rygende, tre mand oppe på et par ski (...)»
Før vi tar lunsj ved Tønnebro er vi innom freden i Brømsebro i 1645, og vi er helt tilbake til 1219 da Danebrog kom dalende ned fra himmelen - det danske flagget. Ifølge legenden skjedde det under kong Valdemar Seiers slag mot esterne ved Lyndanisse (dagens Tallin).
Og hva er det norske flagget? spør reiselederen og slår fast at det er som det danske med et ekstra blått kors i bunn.
Kirsebærblomster
Dag 2 er vi i Stockholm, og det er frislipp i gruppen etter overnatting på Scandic Ariadne. Mens noen prioriterer å flanere under nyutsprunget kirsebærblomster i Kungstrâdgården, tar historie-nerdene nye dypdykk. Regalskipet Vasa med sine 1210 tonn er fortsatt et eventyr, en formidlingsskatt fra 1600-tallet.
Ved Kungliga slottet er det «avtalt» møte med Karl XII i Livrustkammeret, men nei da. I «vårt» 300-karolinerår er utstillingen med den svenske storkongen under omfattende omarbeiding. Hovedutstillingen åpnes først neste år. Vi får derfor nøye oss med å se karjolene og kjolene til Marie Antoinette, habsburgprinsessen som ble dronning i Frankrike og druknet sine sorger og problemer i fornøyelser.
Narvas mektige historie
Dag 3. og 4. er vi i Narva. Nå vasser vi ved Narva-elvens bredd i en mektig historie som bindes sammen med middelalderborger på både estisk og russisk side. Et mer malerisk og kraftfullt uttrykk for tidenes omskiftninger er det vanskelig å få presentert århundrer etter at de første slagene stod.
Det var her Karl den XII slo styrkene til Peter den store i 1700. Nå er vi i den store nordiske krig. Russerne kommer tilbake fire år senere med 45.000 mann og tar knekken på svenskene. 3000 svensker blir drept, men det koster også de russiske angriperne 13.000 mann.
Hvor mye blod har runnet fra slagmarken og ut i den brede elven her? Denne fredfulle vårkvelden kjenner vi lukt av gress og føler den friske angen fra elva der minoga-fisk snapper i vannflaten. Minogaen er ål-lignende og skal vise seg å smake fortreffelig i kålfiskesuppen vi bestiller på restaurant Rondel ved Hermannsfeste-borgen.
Narva har gjennom historien vært en kasteball mellom de estiske nabolandene. Danskene anla den første borgen allerede i 1256, og et knapt hundreår senere solgte de like godt hele byen til Den tyske orden. Den ble da en viktig handelsby, og stedet som ligger nær Finskebukta blomstret som en del av Hansaforbundet. Dette gikk ikke upåaktet hen i storfyrstedømmet Moskva. På den østre siden av Narva-elva begynte det å skje ting på slutten av 1400-tallet. Storfyrste Ivan III starter byggingen av borgen Ivangorod, et utgangspunkt for ekspansjon mot vest.
Narva ble okkupert av russerne Livlandskrigen i 1558, men svenskene som også hadde sine interesser her tok byen tilbake før et nytt århundre opprant. Røttene til det svenske styret sees fortsatt i 2018. «Vestervalli» heter en av gatene.
Som vi allerede har hørt av våre historieeksperter var det voldsomme krigshandlinger i og ved Narva under annen verdenskrig. Byen ble gjenoppbygd under sovjetisk styre etter krigen, og i dag er rundt 80 prosent av befolkningen på rundt 66.000 innbyggere etnisk russere. De har ikke glemt de mange millioner russere som døde i kampen mot Hitler.
Uoffisiell seiersdagsfeiring
Vi hører malmfulle røster. Patriotiske sanger knyttet til "Den store fedrelandskrigen" strømmer ut over et par høyttalere. Det synges om en soldat som ser opp mot himmelen. Tranene han ser er falne soldat-kamerater.
Kvelden før frigjøringsdagen feires høytidelig over hele Russland, er det også en markering i parken ved Alexander Pushkin-gata i Narva.
- Det er ikke et offisielt arrangement, det er noen frivillige som står bak. Markeringen av 9. mai støttes ikke av estiske myndigheter, sier Victor som er ute og triller barnevogn.
Han vil føre minnet og tradisjonen videre. Dattera som sover vil en gang i framtida få høre at seieren over fascismen var bare mulig på grunn av menn, kvinner og barn som hadde vilje til å gi alt, også sitt eget liv.
«Seiersdagen» 9. mai er vanlig arbeidsdag i Estland. Landet har sin seiersmarkering 23. juni, men det er til minne om seieren over tyske tropper i 1919. Uavhengighetsdagen er 24. februar. Det var på denne dagen i 1918 estlenderne første gang erklærte staten selvstendig. Minnet lever gjennom nasjonalsangen «Mu isamaa on minu arm», (Mitt hjemland er min kjærlighet) – en tittel som ikke er ulik får egen «Ja, vi elsker».
Okseborgen
Historielaget har mer i de historiske ermene. På tilbaketuren retning Tallinn klatrer vi opp på Okseborgen i Rakvere. Her er det også en bråte med årstall og hendelser nedskrevet i krøniker og historiebøker.
- Det blir mye årstall å holde rede på, men det har vært en veldig interessant tur, oppsummerer Åsmund Karlgård.
En av de andre deltakerne har fått med seg mange andre inntrykk fra bussvinduet.
- Jeg er nå like så interessert i å se på utviklingen av landbruket her som det historiske. Det er mye jord som ikke er utnyttet, og det er mye som kan gjøres for å forbedre den flere steder, sier Ivar Sjåstad.
Olavskirke og elger
Om ettermiddagen den 9. mai er vi tilbake i hovedstaden Tallinn der vi skal være i et døgn. Gamlebyen med sine severdigheter og restauranter er i gåavstand til hotellet, så det er bare å ta på seg skoene igjen. Etter 357 trinn opp i byens karakteristiske Olavskirke
– Oleviste - får vi et fantastisk utsyn utover de røde takene i Vanalinn, en av de mest bevarte gamlebyer i Europa. Tallinn byr ellers på shopping og museer, og vi samles om kvelden til felles middag på restaurant Nero på Hotel Tallink Spa.
Hjemturen utpå dagen fredag er i programmet omtalt som «strake vegen». Sjåfør Odd Bjørn Wekre, med bistand fra Birger Sandvik, tar oss trygt tilbake til Norge. Siste etappe over Skalstufjellet blir den rene elgsafari. Et historisk dyr, etter det vi har hørt om nordmannens liv og virke gjennom tusener av år.