Kjære Støttegruppe, sangere, og oss andre

Jeg vil starte med en stor takk til Kristine for at du setter ord på det så mange oss av føler, og for at du velger å ta et så viktig ansvar for alle dem som fremdeles sliter, nå 7 år etter den største tragedien som ramma Norge i moderne tid.

Jeg tror alle av oss husker hvor vi var den 22. juli. For min egen del så var jeg hjemme i min egen stue, og forsto vel ikke så mye av hva som skjedde før TV-bildene strømmet innover. På ettermiddagen gikk jeg en tur i Levanger, og jeg husker at de eneste jeg traff var 4 personer, alle med hund. Ut av vinduene så strømmet nyhetssendingene.

22. juli har endret landet, og det har endret den enkelte av oss. Den kjærligheten og det samholdet vi så i etterkant har om ikke annet gitt håp om at endring faktisk er mulig.

Samtidig så ser vi nå, som Kristine påpeker i sin tale at vi kanskje er i ferd med å få 22. juli, og de kreftene som sto bak terroren. på litt for lang avstand. Mange opplever nå sterk hets, og terskelen for hva som er akseptabel språkbruk er dramatisk endret. Det er lett å henvise til USA, men langt nærmere er valget i Sverige der Sverigedemokratene fosser frem, og faktisk kan bli Sveriges største parti. Vi har å mange egne kanaler for anonym hets, trusler og annet jævelskap som rammer dem som var på Utøya.

Det er lett for mange av oss å rette den moralske pekefingeren imot disse, og de som stemmer på grupperinger som for mange av oss er svært fremmed. Jeg har nok selv gjort det noen ganger, men i ettertankes lys så har jeg også tenkt om det er så særlig lurt.

Jeg tror ikke kampen for det vi tror på vinnes via pekefingeren. En av våre viktigste kamper fremover blir kampen for det store VI fremfor oss, og dem. I stedet for en moralsk fordømming så må vi noen ganger sitte oss på huk. Reflektere, tenke, og prøve å forstå hvorfor noen kan mene noe som er fjernt i fra det vi selv står for.

For mange tyr til ekstreme meninger, og heldigvis ikke fullt så mange til ekstreme handlinger, nettopp fordi at de ikke blir sett, akseptert og inkludert i det store vi.

Kampen mot utenforskapet vinnes ikke gjennom ekskludering, men gjennom inkludering, så også av personer med meninger kvar og en kan ha utfordringer med. Både gjennom frivilligheta, og ikke minst som medmennesker kan vi alle gjøre en liten innsats. Inkluder en som du vet sliter, møt personen med respekt, og gi litt av deg selv. Det er vel slik vi selv ville bli møtt på dager som ikke akkurat stråler av glede.

I etterkant av 22. juli viste vi hvor godt Norge kan være, ungdommens svar var mer kjærlighet og mindre hat. Storsamfunnet svarte med en lovnad om vi ikke skal glemme. Det er nå vi som et kollektiv må vise at vi ikke skal glemme. Både gjennom kampen mot utenforskapet, men også kampen for de etterlattes rettigheter, og gjennom solidaritet med de som havner i lignende situasjoner. Nettopp fordi at størst av alt er kjærligheten. Vi har vist når Norge er på sitt aller beste, men vi må bare huske å gjenta det, hver dag, hele tiden, det er slik vi vinner kampen.

Toleransen har også en grense. Inkludering er ikke det samme som å akseptere eller godta. Kunnskap om intoleranse, og hatets ytterste konsekvenser er viktig. Kunnskap må komme både fra heimen, skolen og i storsamfunnet.

I dag vet vi så mye bedre hevdes det, det er nok riktig det, men folks dumskap har ikke endret seg. Kunnskapen har vi, men vi evner ikke å bruke den godt nok. Vi trenger derfor plasser som minner oss om det. 22-julisenteret er vel verdt et besøk, men også lokalt har vi noen slike plasser. For meg er Falstad den viktigste plassen for å få kunnskap, både om vår fortid, men også for å legge rammene for vår felles framtid.  Der kan vi sammen reflektere og finne svar på hvordan hat, ekskludering, og fremmedgjøring kan oppstå.

Jeg startet med å snakke om mitt første møte med 22. juli, mitt siste skikkelige møte hadde jeg nå i vinter i forbindelse med filmen som er laget om Utøya. En vond film, men også en nødvendig film. Laget med respekt og verdighet; og til riktig tid.

Flere som er her fikk en mulighet til en lukket visning, og blant dem også medlemma av en organisasjon som jeg selv er en aktiv del av i dag. I forkant av visninga fikk vi ta del i en del av de utfordringene støttegruppa daglig møter. Jeg vil avslutte med å rette en stor takk til dere, og for at dere orker å formidle deres budskap. Dere er våre helter. Takk for oppmerksomheten.