Men tvilen hans var stor til hvordan for eksempel denne «Nesseguttvisa» ville bli mottatt på Nesset. Var fleipen for drøy for fotball-gale bønder som i følge viseteksten lot korn, kål og poteter greie seg sjøl, mens Nessegutten cupbeseiret det ene topplaget etter det andre sør i landet.
Å, nei da, nessebyggene tok ikke bare sine ærerike fotballgutter i favn. Visa ble mottatt med stor begeistring, den også. Det ble nærmest for en nasjonalsang å regne og synges gjerne når gamle Nessegutter samles for å mimre om gamle dager.
Ingemund Bentzen ble født i Nesna på Helgeland, og hadde ikke forlatt barnevogna da hans far, slaktermesteren slo seg ned i Levanger.
Etter endt skolegang og militærtjeneste i 1945 vendte han tilbake til hjembyen som postbud.
Som postbud kom han i kontakt med mye folk, og de var så blide når posten kom, sa han. De sto gjerne på trappa og ventet på Amtstina (Nordre Trondhjems Amtstidende), for postkasser var ukjent den gang. Posten ble levert på kjøkkenet uansett om kjøkkenet lå i første eller andre etasje.
Amatørskuespiller og tekstmaker
Han var med å starte opp en gruppe i 1947 under navnet Levanger Revyteater. Samme året tok Levanger Vel opp sin virksomhet etter krigen, og engasjerte det nystartede revyteater til å ta seg av underholdningen på torvet under Levangerdagene, både på lørdag og søndag.
Absolutt alt var basert på dugnad, rigging, pynting, restaurant, underholdning etc.
Den gang ble representanter for byens nordiske vennskapsbyer innbudt. Det var flaggheising, hilsningstaler og nasjonalsanger både for svensker og dansker.
Det var dans, allsang og underholdning fra revyteatret på torvet, både på lørdag og søndag under Levangerdagene.
Eget revyorkester ble etablert med Ole Kristian Salater som kapellmester.
Var også instruktør
Ingemund instruerte skuespillerne i revyteatret. For å nevne noen jeg husker var på scenen foruten Ingemund var: Per Tørring, Stig Gundersen, Solveig Berg, Liv Gundersen og Helge Nordahl.
Jeg husker godt ei vise Ingemund fremførte. Den var rettet til kommuneledelsen, og omhandlet noe som burde vært gjort med det utrivelige grønne pissoaret i Sjøgata. Dette huset var laget av jern og var så hullet av gjennomrusting at det gikk på bluferdigheten løs.
Så ble den revet ned, og noe i tre kom opp, som ikke var stort bedre. Visa begynte omtrent slik: «Akk, kjære deilige sted, nu har de revet deg ned».
Levanger Mannssonglag
Etter en tid ble det slutt med Ingemund som postmann i Nerbyen. Han begynte som kolonialkjøpmann på hjørnet mot torvet der det i dag er både en pizza butikk og kafé.
En tid hadde han vært medlem av Levanger Mannssonglag som hadde en ganske stor scenevirksomhet. Riktig nok gikk førtiårene ut med bare skuespill. En av dem jeg husker var en farse med tittelen «Ingvald Enersen». En annen var en studenfarse «På hybelen». Og den danske «Eventyr på fotreisen».
Men på 50-tallet ble det revy for alle penga. Det ble mange aktive år hvor Ingemund kamperte med ringrevene Helge Nordahl og Oddvar Pettersen.
Bennopet
Ordet «Bennopet» var sammensatt av Bentzen, Nordahl og Pettersen, og disse gjøglere var full av ideer og innfall, og godt oppdatert hva som rørte seg i byen og omegn.
For det meste brukte de lokalt stoff. Noen eksempler i den tiden var Scheikomitèen med sine utredninger om nye kommuneinndelinger.
I en sekvens landet komiteen i helikopter på Staupshaugen der de ble mottatt av tre kranglevorne ordførere fra Levanger, Frol og Skogn.
Så var det Innherredsferja som led den vannskjebne å synke etter å ha blitt gjennomhullet av pæleprammen, som arbeidet i Sundet.
Ny vannledning fra Sørmarka gikk heller ikke smertefritt i en annen revy.
Så var det russerne som hadde skutt opp en sputnik. Dette måtte bli med i en revy. Koret laget en flygende tallerken som tullet seg bort på hjemvei fra verdensrommet, og måtte lande i Levanger.
Martin Knudsen laget en stor tallerken som var sterk nokk til å bære et rom-vesen (En av korets medlemmer)
Under generalprøven ble tallerkenen heist opp under scenetaket i Festiviteten.
Meningen var at tallerkenen med marsmannen om bord skulle heises så høyt at den skulle pendle mellom scenebroene, men slik gikk det ikke. I tre-fire meters høyde røk kroken så tallerkenen deiset i scenegulvet med et brak, og med marsmannen i sittende stilling.
Det så ille ut, men det gikk bra, men vår sangerbror måtte bruke stokk i flere uker etterpå.
Skuespillerne på den tiden var foruten Ingemund, Oddvar Pettersen, Helge Nordahl, Olaf Gundersen, Ole M. Wesche, Osvald Langås, Olaf Bjerkan, og mange i mindre roller.
Selv om Bennopet sto for mange revytekster ble også Karl Arne Sandnes en brukt bidragsyter.
Korteater
Sekstiårene ble ikke like aktive for kor og underholdning. TV-ens inntreden kunne være årsak til dårlig oppmøte på korets konserter og revyer. Vi satte oss ned for å forsøke å fange publikums interesse med noe helt nytt. Kall det gjerne konsert i ny innpakning, eller Korteater. Koret laget en restaurant med bespisning og underholdning fra scene. Og mellom bordene svevet sangerne som kelnere.
Første oppsettet ble kalt «Bellmann Kro». Det ble en knall suksess. Dialogene gikk på svensk, etter at Greta Rakvåg hadde hjulpet skuespillerne med oversettelsen. Hun var jo svensk. Og det Belmanske persongalleri fremsto i tidsriktige kostymer. Ingemund Bentzen som Bellmann, Helge Nordahl som fader Berg, Oddvar Pettersen som Mowitz, Jorun Søgård som Ulla Winblad, Anders Asprem som korporal Molberg, og Asbjørn Eklo som kroverten.
Medlemstallet økte og korteatrene kom på løpende bånd utover -60-70 årene med Aurora, Le-Levanger-Le. Ryk og Reis og Hotel Cabarell med flere.
Ingemund Bentzen døde 1. sept. 2011.