En messe skrevet av Marcus og Ole Paus, med vår egen Knut Stiklestad som hovedsolist. Det ble en sterk opplevelse.
Jeg har de siste årene hatt den store glede å bli kjent med sjangeren rekviem. Den unge kantoren i Levanger kirke, Erling Neergård, legger listen høyt, og har ambisjoner om årlig framførelse av et rekviem i forbindelse med allehelgensdag. De siste årene har jeg tatt del i denne kunsten som korsanger. I år fikk jeg oppleve det fra kirkebenken. Del ble en sterk stund, med musikken, teksten og rommet.
«Et rekviem er i musikken en komposisjon, vanligvis for soli, kor og orkester, med tekster, oftest på latin, fra den romersk-katolske rekviemmessen. Messen er en sjelemesse, eller messe for de døde. Begrepet stammer fra det første ordet i messeteksten - requiem, norsk ro eller hvile. Mange kjente komponister har skrevet rekviem, og både besetning og tekstutvalg kan variere mye. Det er også skrevet rekviem med ikke-liturgiske tekster.»
Kilde: www.wikipedia.no.
Årets rekviem var komponert av Marcus Paus med tekster av Ole Paus. Del 1 Rekviem (2014) for bassolist og klaver, del 2 Evighetens blikk (2015) for bass, klaver, harpe og guttesopran.
I følge programmet er dette «et nytt norsk rekviem, et kammer-rekviem, en intimversjon av en dødsmesse, - skjørere, naknere og mer personlig enn forgjengerne innen genren. Målet har vært å fornye rekviem-genren gjennom å avkle den, for derved å bringe den til en grad av enkelhet der dens budskap får nå oss på nye premisser. Verket føyer seg også inn i en stadig voksende rekke stykker skrevet for Knut Stiklestads mektige røst og formidlingsevne»
Et rekviem er krevende saker, det er en dødsmesse. Vi kan si og tenke på døden som det mest naturlige i livet, men for de fleste av oss er det ikke naturlig og godt å tenke på døden. Det er vondt og vanskelig, kan hende moderert til vemodighet på gode dager.
Denne gangen er teksten på norsk, skrevet av ordkunstneren Ole Paus, og det slår sterkere i meg enn messene jeg ellers kjenner til på latin, tysk og engelsk. Jeg ble rammet av ordene, ordene innrammet meg slik jeg virkelig er: en voksen mann som lever i beste velgående, men som er redd for og hater døden.
Tekstene til Ole Paus er mesterlige, også når han skriver tekster til en dødsmesse. Hør bare her fra Offertoriet:
Herre, vi takker med jublende sang
for alt det vi jamret og strevde.
Frels alle døde som levde en gang
og tilgi det livet de levde.
Hver eneste sjel i hver eneste flokk
har en gang vært elsket. La det være nok.
Les gjerne siste strofe noen ganger. Ole Paus har tatt tak i de gamle tekstene, og rett og slett gjort de levende for oss. Her er et annet eksempel fra siste sats av Evighetens blikk:
Kom lys! Kom nye tid! Kom sol-oppgang!
La tusen blomster kime mot det nye
og spire ut av det som var en gang
og prise alt som gror i morgengryet!
Ingen vet hvor langt en sjel har reist
gjennom stadig nye forekomster
Evig liv er evig underveis.
Aske blir til jord og jord til blomster.
Tekstene er fantastiske, etter mitt syn kan det ikke skrives vakrere på det norske språket.
Jeg visste at Ole Paus kan skrive tekster, men visste ikke at sønnen Marcus kan skrive god musikk. Nå vet jeg det.
Jeg er ikke kompetent til faglig å vurdere Paus’ komposisjon, men jeg forsøker likevel etter fattig evne.
Paus har valgt det enkle, klaveret og mannsstemmen i første del, fargelagt med harpe og guttesopran i andre del. Paus har selv forklart at han har brukt filmen «Brødrene Løvehjerte» (1977) som mal, der første del er tatt opp i svart-hvitt og andre del, den fra Nangijala (himmelen), er i farger.
Jeg opplevde at Paus, med basstemme og klaver, fikk frem de mange stemningene som teksten leder oss gjennom. Redsel, fortvilelse, håp, ro og tro. Melodiene og akkompagnementet varierer fra det harmoniske og ørevennlige, til det dramatiske, vonde og vanskelige.
I Graduale: «Herre, se til dine minste små, se til dem som har lengst å gå» understreker komponisten teksten med myke harmonier og melodilinjer. Klaverets varme støtter opp under den mørke mannsstemmens myke resitasjoner.
I Dies Irae: «Vredens dag skal legge jorden som en åpen grav. Alt som en gang var her, ligger som et askehav» synger solisten i krevende buer og sprang, og klaveret løper i panikk før, etter og sammen med fortelleren. Dere som har hørt Dave Grusin’s «Mud Island Chase» (The Firm), vet hva jeg mener.
I verkets siste del, da er vi nok i paradiset, er fremdeles klaver og bass bærende, men her legges harpe og englestemme til. Det er virkningsfullt og vakkert. Verket åpner seg, og blomstrer.
Marcus Paus har nok glede og nytte av sitt kjente etternavn og opphav, men talentet, kompetansen og kreativiteten er hans alene. Marcus Paus vil jeg høre mere av, og jeg finner flere av hans verk på strømmemaskinen min.
Jeg har omtalt teksten og komposisjonen, og vil avslutte med noen tanker og vurderinger om solist og musikere.
Paus har valgt musikere fra øverste hylle.
Knut Stiklestad - bass
Mathis Manger Winther - guttesopran
Stefan Ibsen Zlatanos - piano
Ellen Sejersted Bødtker – harpe
Jeg leser at Stefan Ibsen Zlatanos er utdannet klassisk pianist, med sterk interesse for jazz. Jeg er ikke kompetent til å vurdere Zlatanos’ prestasjon, men opplevde at pianisten mestret både den klassiske pianokomposisjonen, akkompagnatørrollen og de mer jazzinspirerte (Dave Grusin) satsene. Disse stilskiftene tror jeg ikke det er så mange som mestrer.
Det er sjelden å oppleve harpespill i Levanger kirke, og jeg har vel knapt hørt profesjonelt harpespill live. Varmen og fylden i harpespillet til Ellen Sejersted Bødtker overrasket og gledet meg. Harpen er ikke ulik pianoet i sin konstruksjon, og jeg opplevde at harpen komplementerte klaveret, snarere enn kontrasterte. Det var fascinerende å oppleve harpen fargelegge himmeltegningene til Paus og Paus.
Guttesopranen Mathis Manger Winther hadde korte, men svært virkningsfulle, innsmett som engel (?). Sopranens partier var tekstet på latin, og opplevdes som kontrast til bassolisten og støttet opp om harpens lyse karakter. Det er flott og godt å høre en skolert og dannet guttesopran synge, til dels krevende partier, sammen med og flettet inn i medmusikantenes stemmer.
Knut Stiklestad var vokal bassolist, og verket er skrevet med utgangspunkt i hans stemme og register. Stiklestad er, som mange vet, en lokal størrelse her på Innherred. Når vi bruker begrepet «lokal størrelse» tenker vi gjerne at en ikke er av nasjonal eller internasjonal kaliber. Jeg legger ikke skjul på at jeg har å målt Knut Stiklestads prestasjoner i en regional målestokk. Dette var sjokkerende vakkert, og, ut fra mine forutsetninger, en svært god vokalprestasjon.
Soliststemmen er skrevet med stor spennvidde i register, melodiføring og stemning. Noen partier, særlig dommedagssatsen Dias Irae, var direkte krevende. Knut Stiklestad gjorde en imponerende framføring. Med sin malmfulle stemme uttrykte han både redsel, kaos, håp og tro. I en og samme strofe beveget han seg fra dype (kontra C?) til lyse toner, tilsynelatende uanstrengt.
Det var umåtelig godt å høre Stiklestad fremføre Paus’ Rekviem, som er skreddersydd hans stemme, for første gang i Trøndelag, på Stiklestads hjemmearena.
Vi bor i en liten by, i et lite land, i et hjørne av verden. Det oppleves nesten surrealistisk å kunne gå i sin lokale kirke å oppleve stor kunst. Jeg vil derfor takke kantor Erling Neergård, og sikkert Norsk Kulturråd og Sør-Innherad Prosti, for at dere organiserer og finansierer slike konserter her hos oss.
Denne helgen, der vi minnes våre døde, ble en opplevelse for meg. Paus’ Rekviem gjorde godt. Legg det på minne, til verket blir satt opp et sted nær deg, og sørg for å få med deg dette kunststykket. Om du er interessert i musikk vel og merke, og i blant tenker på livet, kjærligheten og døden.
Ove Taranger Nesbø
Levanger