Han snakker i hvert fall for seg selv. Kalle Garli (59), eller Karl Vidar som han er døpt, er en mann med solid bakkekontakt uten store ord om seg selv.

– At jeg skulle få noen kulturpris har aldri vært i tankene mine. Heller ikke da jeg hadde et ubesvart anrop på telefonen fra ordføreren klokka kvart over åtte på morgenen, sier han.

Nattejobb

Ordføreren burde kanskje visst bedre. For Kalle Garli har ingen åtte til fire-jobb. Han står som regel ikke opp før ved ti-tiden på formiddagen. Derimot kan klokka bli både to og halv tre på natta før dagens jobb er ferdig.

– Når jeg regisserer oppsettinger, og øvingene pågår til sent på kveld, er bare halve jobben unnagjort når øvingen er ferdig. Etter at jeg kommer hjem må jeg begynne å se på hva som fungerte, og hva som må gjøres om, mens det ennå er ferskt i minnet, forklarer Garli.

Uansett, med litt hjelp fra kulturkonsulent Rune Dillan fikk ordføreren tak i Garli da beskjeden om kulturprisutnevnelsen skulle overbringes.

Kalle Garli startet sin karriere som artist den 11. mai 1974, som vikar for sin far da orkesteret Garlis spilte på Ytterøy. Da var han 16 år gammel. To år senere fikk han seg sommerjobb hos malerfirmaet Enes og Olsen, en sommerjobb som skulle var i tjueåtte år. Etter den tid har han livnært seg ene og alene som kulturutøver. Som musiker og underholder, men også regissør og pådriver for andre. Han har faglærerutdanning i musikk fra HiNT.

Travle tider

For øyeblikket holder han på med tre produksjoner parallelt, for Levanger mannssonglag, Jul i Sul og Sparbu teaterlag.

– Grunnen til at jeg er gift ennå, er sikkert at jeg aldri er hjemme, ler Garli når ordfører Bjørn Iversen har påtatt seg intervjuerrollen på pressekonferansen om kulturprisvinneren. Til store smil også fra både Trønder-Avisa og Innherreds utsendte, samt kultursjef Ingvild Aasen og kulturkonsulent Rune Dillan.

Kalle Garli er godt gift med Inger Anne, eller Annemor som hun gjerne kalles, og har barna Ronni og Marita. Barnebarn er det også blitt.

– Joda, jeg har tid til dem også. Her om dagen var jeg og hjalp til med snekkering av soverom, forteller Garli.

Det han nok er aller mest kjent for, er Johan Møkkerbakken. En skikkelse han gikk inn i under Vømmølspelet ved årtusenskiftet. I tillegg til å opptre som figuren i utallige settinger knyttet til Vømmølfestivalen og med Johan Møkkerbakkens orkester, blir Møkkerbakken hyret inn i mange andre slags sammenhenger også. Både blant barn og voksne. Like populært, og med et ungt publikum får de største grovisene vike til fordel for ren og skjær tullprat.

– Det å være tullkallen Johan Møkkerbakken går litt av seg selv etter hvert. Andre ting krever mer, sier Garli.

I begravelser

Som for eksempel sangopptredener og konferansieroppdrag i alvorlige sammenhenger. For noen uker siden ledet han Foreningen mot stoffs 20-årsmarkering, og gjennom et år synger han anslagsvis i mellom 50 og 60 begravelser.

– Jeg kan ikke huske at jeg ikke har etterkommet sangønsker noen gang. Men det kan bety intensiv øving. Det er sjelden lang bestillingstid på begravelser, sier Garli, med glimt i øyet også på det. Samtidig går han til denne typen oppdrag med det største alvor og nøyaktighet.

– På en måte er det flott å få lov til å synge ved en båre, og gjøre stunden fin og verdig for de som er til stede.

Likevel er det ingen tvil om at de humørfylte oppdragene er det han gleder seg mest til. Følelsen når folk ler av opptrinnene og vitsene hans er den største belønningen og motivasjonen for å fortsette i yrket han har valgt.

Langt mer ble nevnt på seansen på kulturkontoret, og skulle vært nevnt i denne omtalen. Men det blir det mulighet til å få med seg når selve kulturprisutdelingen skjer, på Stiklestad den 16. desember.