Her er Erles vinnerstil: «Hvis jeg måtte flykte»

Erle Musum Lyng (15) fra Verdal ble vinner av skrivekonkurransen.

Vinnerstil Erle Musum Lyng sammen med lokalavisas redaktør Roger Rein.  Foto: Johannes Strand

Kultur

Falstadsenteret arrangerte konkurransen i samarbeid med Unicef og lokalavisa. Ungdom i alderen 12 - 18 år skulle skrive en tekst med tittelen «Jeg flykter». Her er Erles bidrag.

Sterke inntrykk på Falstad

Dyktige ungdommer ble hedret etter å ha levert glitrende bidrag om et emosjonelt tema.


Nattehimmelen er lys og klar.

De siste skyene drev bort like før mørket senket seg over libanesisk jord, og nå er den blåsorte himmelhvelvingen full av funklende stjerner. I øyekroken skimter jeg lyset fra en hvit halvmåne, som sammen med stjernene bekler himmelen denne kvelden. Alt der oppe er så rolig, så uendelig langt unna.

Tenk at verden kan være så rolig.

Jeg trekker det slitte ullteppet tettere rundt meg. Hendene mine skjelver svakt. Om det er av frykt eller kulde er jeg sant å si ikke lenger sikker på, det er nesten alltid en del av kroppen min som skjelver. Av og til er det beina. Andre ganger er det munnen. Svært ofte er det hjertet. For hver gang bakken skjelver, for hver gang en ny bombe dundrer inn i en bygning, for hver gang noen løsner et skudd, for hver gang noen skriker ut sin bunnløse sorg, skjelver alles hjerter svakt.

Vår flukt begynte for noen måneder tilbake, tror jeg. Jeg er ikke sikker. Vi sluttet å telle dagene. Litt fordi vi ikke lenger orket, mest fordi lillebror Alan ikke kan telle lenger enn til femten.

Krigen har alltid vært en del av livene våre, og seks år gamle Alan har aldri opplevd en verden uten krig. Jeg, som er litt eldre, har sett hvor fin og forutsigbar verden er uten krig. Jeg kunne leke i Damaskus gater med vennene mine uten å være redd for å bli skutt, jeg behøvde ikke å passe på hvor jeg løp, i frykt for å tråkke på en landmine. Men det er lenge siden nå, og uansett hvor sterk man er, vil de gode minnene sakte men sikkert bli skjøvet til side – til fordel for de vonde.

Da far en dag plutselig ikke kom hjem fra jobb, ble livene våre endevendt. Selv om frykten i tide og utide banket på døren vår, var vi en liten familie som sto sammen. Far og inntekten hans var på en måte søylen i familien vår, og da den knakk, raste vi sammen. Selv om mor prøvde å være sterk for oss barna, smilte hun sjeldnere og sjeldnere, og det gikk lenger og lenger tid mellom de varme latterutbruddene hennes.

Og da den fryktelige matmangelen i tillegg meldte sin ankomst, fikk hun nok.

Mor, Alan, lillesøster Larisa, bestemor og jeg forlot Damaskus under en stekende vårsol. Målet vårt var, i likhet med veldig mange andre, Europa.

Europa, som vi har hørt så mye godt om.

Plutselig hører jeg skudd. I mørket er det umulig å se langt foran seg, og jeg tar instinktivt et godt grep om mors hånd. Hun sitter lent mot en murvegg, med Alan på fanget. Han sover, mor halvsover. Hånden hennes klemmer min, mens vi venter på flere skudd. Det kommer ingen.

Stillheten er igjen hersker over natten. Bare pusten fra alle de andre menneskene rundt oss bryter den totale tausheten. Det er mange som flykter, det er mange av oss. Kanskje gjør det oss mindre verdt, jeg vet ikke. Det virker nesten sånn. Vi har møtt mange på vår vei som ser på oss som skitne dyr, som i løpet av et kort øyeblikk har analysert og dømt oss til udugelige.

Heldigvis er ikke verden bare ond, selv om man lett kan tenke at jorden bare består av ruiner, ondskap og krig. Da vi ankom den første flyktningeleiren i Libanon, ble vi møtt av smilende mennesker som tok hånd om oss, som ga oss litt mat, vann og noen pledd. De bragte med seg et håp om trygghet, i hvert fall for en kort stund. Men som jeg sa, det er mange av oss. Uansett hvor mye man vil hjelpe, rekker man ikke å hjelpe alle. Da den knapt ett år gamle lillesøsteren min Larisa ble syk, var det plutselig ingen som kunne hjelpe oss. Mangel på rent vann og legehjelp førte til at den vesle kroppen tapte kampen mot verden. Selv om de livlige øynene ville leve, ble den syke kroppen et fengsel.

Vi rakk ikke å sørge. Vi måtte jo flykte videre.

Og nå sitter vi her - bestemor, mor, Alan og jeg. Mor har fortalt oss at vi kommer til en by ved navn Tripoli i morgen kveld, hvis vi klarer å komme oss dit uten å ta for mange pauser. Og fra Tripoli skal vi reise med båt til Europa. Jeg vet ikke hvordan det skal gå, men jeg håper båten er fin. Og så håper jeg at det er senger der, slik at bestemor kan hvile ryggen sin. Det har hun nemlig ikke gjort på lenge, og jeg vet at hun har veldig vondt, selv om hun nekter å innrømme det.

Det faste grepet til mor løsner gradvis, og jeg skjønner at hun har sovnet. Den svake brisen leker med det ravnsorte håret hennes. Sjalet har hun tullet rundt Alan, som bekymringsløst sover i mors fang. Av og til skulle jeg ønske jeg var seks år og het Alan. Hans aller høyeste ønske er å få sin egen fotball. Hans største bekymring er at europeerne ikke vet hva en fotball er.

På nytt brer jeg ullteppet mitt over meg. Hendene mine har sluttet å skjelve, og pusten min er rolig. Jeg legger hodet bakover, og lukker øynene.

Europa. Hvordan ser det ut der? Hvordan ser menneskene ut? Og hva med bygningene? Ligger de i ruiner? Finnes det soldater der? Dreper de?

En uendelig mengde spørsmål svirrer rundt i hodet mitt, som ildfluer i natten. Det verste er at jeg ikke kan svare på noen av dem. Ingen av oss kan det. Ikke før båten fra Tripoli legger til kai i Europa.

Fra Syria til Europa, tenker jeg, og blir plutselig redd.

Da åpner jeg øynene. Stjernene drar ikke sin vei, de lyser opp natten og gjør meg rolig. Med ett er det som om jeg kan se pappa og Larisa høyt der oppe blant stjernene. Hjertet mitt fylles av underlige følelser. Det skjelver svakt, slik hjerter ofte gjør når man er på flukt. Jeg blunker bort synet av dem, og sukker.

Nattehimmelen er lys og klar.

Jeg skulle ønske fremtiden vår var likedan.