I morgen sitter vi klar. Selv om startskuddet smeller grytidlig, så har vel de fleste av oss gjort klar kaffetrakteren kvelden før, slik at det er bare å trykke på knappen for å spare tid.
«Hele» Norge skal få med seg om langrennsgutta kan bringe stafett-tronen tilbake der den tross alt hører hjemme. Det er jo nærmest et folkekrav.
Men stafett er stafett, sa Jon Herwig.
Det er nemlig ikke bare å spasere inn til OL-gull. Bare spør Johs. Harviken og Bjørn Dæhlie om den saken.
For min del begynner historien i 1968. Jeg liker så si at jeg husker det, men minnet er nok rimelig svakt om da Martinsen, Grønningen, Tyldum og Ellefsæter feide igjennom de franske skoger. Norge hadde endelig vunnet sitt første OL-gull den gjeve paradegrenen.
Men det skulle gå lenge til neste gang.
Jeg måtte faktisk bli hele 31 år før det skjedde igjen. Trønderen Langli sammen med Ulvang, Skjeldal og Dæhlie, var like suveren som 1968-kvartetten.
Vi gledet oss til OL på hjemmebane. Men forbannelsen som rammet oss i 1972, da Harviken snublet og Vedenin staket seg forbi den stakkars stilløperen fra Hernes, var tilbake.
Et folkehav forlangte norsk gull, men hva skjedde. 22-år gamle Alsgaard ble vraket som ankermann. Dæhlie ble for treg og Fauner og Italia snøt oss for folkefesten.
Vi bør ikke gjøre den tabben igjen ved å droppe det nye skiidolet på grunn av ung alder. Det er bare en som skal gå ankeretappen – nemlig Johannes.
Hele Norges kjæledegge. Vi gleder oss til å se han komme inn på oppløpet sammen med Marcus Hellner. Titter seg til siden og blunker til en skrekkslagen svenske gjennom fargerike brilleglass før han setter inn turboen.
Johannes ... bare åpenbarer seg.
Det er jo tross alt søndag.