Jeg satt hele dagen på jobb og skrev den ene nettsaken etter den andre om biler som havnet utfor veien. Hvert tiende minutt kom det Twitter-melding om en ny hendelse. Mulelia ble som en eneste stor akebakke. Selv satt jeg på kontoret og kjente nervene øke i takt med Twitter-varslene.
I vinter har jeg havnet utfor veien to ganger. I tillegg har jeg vært stuck in Hell, da vinterforkjølelsen tok min kjære bestemor av en bil. Nå hadde jeg vært lur og kjørt til jobb i Levanger, hvor vinteren meldte sin ankomst på ny. Å få seg hjem ville bli som å ta sats i utforbakken i Pyeongchang.
Jeg ble sittende i en halvtime etter endt arbeidsdag for å vurdere om jeg kunne spenne på meg sikkerhetsbeltet og få meg helskinnet hjem til Verdal. Jeg tok motet til meg, kneppet igjen vinterjakken og fikk presset opp utgangsdøra til bakgården, hvor jeg måtte vasse i en halvmeter snø for å komme til den ihjelfrossede bestemoren. Hun hadde fulgt fjellvettreglene om å grave seg ned i tide.
Med snø opp til knærne sto jeg stille i noen minutter og observerte den enorme haugen. Hadde verken kost, spade eller noe så enkelt som en litt større isskrape å hjelpe meg med. Det eneste som lå inne i den nedgravde bilen var en plastskrape fra Biltema på størrelse med et cd-cover.
Jeg bestemte meg for å blåse av hele redningsoppdraget og krype til korset (Kirkegata), hvor min bror kom til unnsetning og brakte søsteren i sikkerhet.
Dagen etter, da temperaturen steg og snøen hadde lagt seg, stilte et helt redningskorps (mannen til en kollega) opp for å få gamla ut av hiet. Mannskapet måkte vei og gravde på slik at hun igjen kunne se lyset og bli kjørt i 40 km/t hjem til Verdal. Nå har jeg to konkrete mål for 2018: ny bil og portabel garasje.