Til minne om en bauta innen musikken og en god venn.

Tirsdag 13. februar tok mange del i bisettelsen av Asmund Bjørken i Stiklestad kirke, og minnestund på Stiklestad nasjonale kulturhus. Stunden var verdig en person som Asmund.

På kulturhuset var det mange som gjennom tiden har vært med Asmund i musikkens verden som kunne fortelle muntre historier. Vi fikk forståelse av at han har hatt en stor og viktig påvirkning på ungdommer som var i startfasen for å spille i orkester. Asmund var vel nesten bestandig eldst i alder i et orkester, men kanskje yngst i sinn. Ove, sønn til Asmund fullroste faren for den positive påvirkning han alltid har hatt, og Nina for den støtte hun alltid fikk fra Asmund.

Selv har jeg ikke tilegnet meg den glede det er å kunne spille. Har uttalt at jeg er ”the missing link” i forhold til dette. Far Petter Andreas og sønn av Trude og meg, P.A. jr. fikk musikkens nådegave.

Desto artigere er det å se tilbake på mennesket Amund Bjørken som også hadde andre sider enn det musikalske.

Far, Petter A. og Asmund var begge gledesspredere med musikken sin, men begge hadde også gleden av naturen. Sist på 50-tallet og på 60-tallet før Asmund flytta til Trondheim, var det mange fisketurer i nærområdet. Det var turer til Sulsjøen, Stongbakktjønnin, til Sverige og ikke minst oppi Inna da det vart sluppet stor Regnbueørret der. Det vart fortalt historier og skravla, sjøl om vi skulle være stille for ikke å skremme fisken.

For spillemennene kunne det også komme tanker om andre fiskeplasser som fristet. På turer over grensa hadde far fått høre om et godt fiskevann, Holderen. Far hadde kjennskap til at det også var felespillere på Holderen og Bjørkedet. Hadde fått invitt til å komme dit, men de venta for lenge. På den tida var ikke vegen fram til Bjørkedet ferdig enda.

Da Asmund og Randi flytta tilbake til Verdal igjen, vart kontakten igjen naturlig videreført. Asmund var i full gang med restaurering i Melastuggu. Det var en god del støv å fjerne, ikke minst på mørkeloftet. Det kunne vært nyttig med en industristøvsuger til dette. Jeg hadde anskaffet en slik, og tilbød Asmund å låne den. Det gikk noen gang å få støvet ut av mørkeloftet på Melastuggu. Asmund var så imponert av denne støvsugeren at han komponerte en polka med to vendinger til ære for den. Polkaen fikk navnet STØVSUGEREN.

Det var ofte besøk av Asmund etter hvert. P.A. Røstad sen og jr. og Asmund spilte stadig mer i lag. Det vart stunder der jr. ville ha mor og far til å servere kaffe og tilbehør. Dette var trivelige stunder og samtalene gikk lett om nytt og gammelt. Oppdaga etter hvert som jeg fortalte om våre turer i fjell og fisketurer at Asmund kunne tenkt seg å være med.

Vi skulle på Storsjøhytta vår en vinter. Komiteen skulle servere rype på kvelden, men været slo seg vrangt. Hurtig bestemt å tilbringe kvelden på Rinnan Øvre med bevertning i stedet. Bror til Asmund, Rolf, far og svigerfar, P.A. jr. og undertegnede fikk en minnerik aften. Glemmer ikke da Amund ville takke for maten: «Æ hi etti mat i fleir selskap. Hos kongen og sjeiker i Qatar, på finar hotell både hen og den, men ber einn rypebrystet hen i kvell har æ alder smakt. Takk fer det og godt drekke.»

Ønsket om tur til Holderen dukka opp igjen. Jeg har deltatt i et fiskelag som har vært flere steder i de flotte fjellområdene våre. Fiskerlaget ville gjerne ha med både Asmund og bror Rolf. Første forsøk gikk ikke i boks, men sommeren 2016 var alt klart. Vi fikk i god tid leid Rødstuggu på Holderen. Her kunne vi komme sankthansaften og fiske både i Holderen og Skjelbregden. Fiskelaget, bestående denne gang av Trond Nyberg, Knut Rostad, Ottar Røstad, Kolbjørn Skaufel, Øystein Lello, Tobias Bredland gledet seg til å ta turen med Asmund og Rolf, og sønn til Asmund, Ove.

Et krav til Asmund: ta med trekkspillet.

Det ble transport til Bjørkedet med bil. Der bisto Kent Svensson med båtskyss til Holderen. Alt nødvendig mat og drikke var innkjøpt i fellesskap.

Dette ble en uforglemmelig tur. Vi fikk enormt med fisk, vi hadde kjempevær og ”gammelkara” var yngre enn de fleste av oss. Det vart sang og utrolige fortellinger, men også tid til den litt dypere samtalen. Om natta vart lang, så var dagen i gang likevel fra tidlig morgen igjen.

Det var uttalt ønske om ny tur året etter, men Asmund fikk ikke mulighet, så det ble bare Rolf med neste gang. Noen ny tur skulle det derfor ikke bli for Asmund.

Minnene om vennen Asmund trenger seg på når man tenker tilbake, og han vil bli dypt saknet av oss og mange. Alle vi som har vært i hans nærhet vil alltid se han for oss på benken med sitt gode smil og trekkspillet på sitt kne.

Kvil i fred Asmund.

På vegne av oss mange.

Ottar Røstad