Folk ble kjent med hverandre for denne «folkevandringa» pågikk begge leier.
Mannfolka kom på martnan – budde på gårder i bygdene omkring Levanger – og bekjentskap oppsto.
Jentene utvandret
Fra Verdal sier kildene at unge kvinner vandra østover for å få seg arbeid som rakstertauser på gårdene der borte.
Mange av de ble på det viset kjerring på en gård i nabolandet, og kom aldri meir heim, skriver Ronald Inndal videre i bygdeboka.
«På det meste vart det sagt at det var norsk kjerring på annankvar gard i Jamtland. Den tette kontakten mellom folk i grensetraktene medførte naturligvis en stor kulturutveksling. Mange hadde med seg instrument, og spelemenn på begge sider av grensen lærte kvarandre nye slåtter. På begge sider var det flinke spelemenn, og etterkvart vart det og kvinner som trakterte fela».
Musikken er grenseløs, og det samme kan vi si om språket.
Musikk uten grenser
Helge Dillan, en av de fremste folkemusikksamlerne i Trøndelag, sier et sted:«… skyldskapen mellom musikken i Verdal (Trøndelag) og Jamtland er tydeleg nok. Det er ei aln avv same tyet. Ei riksgrense kan ikkje vera kulturgrense.»
Jämtland og Härjedalen var jo gammelt norsk land som kjent!
Folket byttet først og fremst varer seg imellom, men det ble trallet, spilt og danset seint og tidlig i mange lokaler.
–Kom piger
Et av de omtales som «Dandsehuset», og de reklamerte slik:
Den bedste Sal’n er min
Kom til mig Piger ind,
Ja kom til mig Piger ind;
Tag med jer eders Dreng’
Her kan i dandse læng’…
Språklig har jamter og inntrøndere forstått hverrandre utrolig godt, og når en gutonge i farten trengte «våtta» så kunne det lett bli til «vanta».
– Vantan at a far
Kanskje var det kult å slå om seg med et eller annet fremmedord!
«Klokka fyr når tuppen gol, steig a opp a mor.
För hu hadd nå de hu gjol, de e nå vå je tror.
Anting skull a opp å spinn,-
häll så hadd a nå te tvinn.
Så je skull få ler med binn, vantan at a far.»
Vi hörs!