Da hun som 18-åring begynte på Landbrukshøgskolen i Ås, gjorde hun et spøkefullt poeng av at hun søkte seg dit for å finne seg en bonde.

Så gikk det troll i ord. Camilla Støre fant sin Torbjørn. Nærmere femten år senere bor de på Støre gård i Skogn, som ektepar og med tre barn på 3, 7 og 11 år.

Camilla kommer fra Sandefjord i Vestfold. Født og oppvokst i umiddelbar nærhet til hvalfangerbyen før hun mot slutten av tenåra vendte nesa i retning hovedstaden, og studier innen miljø og naturressurser ved det som het Landbrukshøgskolen da hun startet og Universitetet for miljø og biovitenskap da hun ble uteksaminert i 2005.

Da Camilla innledet sitt tredje år ved høgskolen/universitetet, ble det samtidig et par plasser ledige i bokollektivet hun var en del av.

–Vi hadde hørt om et par grepa karer, hvorav en av dem trønder, forteller hun. Resten er historie, som vi gjerne sier. Det oppsto i alle fall søt musikk.

–Vi hang mye sammen, sier den daværende tredjeårsstudenten.

Som dermed også ventet et par år før hennes utkårede også skulle gjøre seg ferdig med studiene. De flyttet sammen i en leilighet på Ås, og mens Torbjørn studerte, jobbet Camilla. Samtidig snakket de om veien videre.

–Jeg skjønte fort at det bar til Trøndelag. Det var litt av pakken, ler hun. Camilla Støre visste ikke spesielt mye om Levanger eller Skogn, før Torbjørn tok til seg informasjonsoppgaven.

–Før jeg traff Torbjørn, hadde jeg aldri vært nord for Trondheim, forteller 38-åringen.

Før de i 2007 tok med seg flyttelasset nordover, bodde de for øvrig et halvår i Sandefjord.

Det var også her deres eldste barn, Selma, ble født.

Hva gjør Levanger unikt?

- Jeg synes i alle fall jeg ble tatt veldig godt imot. Folk er positive og åpne, og det har vært lett å bli kjent. Jeg skal ikke si jeg er overrasket, men det var kanskje lettere enn jeg trodde. For jeg var jo spent, med nytt sted, nytt miljø og for min del ingen kjente fra før. Men jeg liker det trønderske, folkene er nedpå, jordnære og lette å bli kjent med. Det er nok noen myter som ikke alltid stemmer helt. Ellers trives jeg veldig godt med variasjonen i natur. Fjell, fjord, skog og alt. Det gir noen unike turmuligheter.

–Mangler det noe?

–Skjærgården. Torbjørn har forsøkt seg med at det må være bra nok med Hestøya og Alnesholmen, men jeg er ikke helt overbevist. For jeg er glad i båtliv, holmer og skjær, sier Camilla Støre, som også er glad det er enkelt å reise sørover, dit hvor nettopp skjærgården er mer til stede.

–Da vi flyttet til Skogn, klamret jeg meg forresten til at Trondheim ligger ganske nærme, og vi kunne dra dit. Jeg regnet nok med at jeg kom til å bruke Trondheim mer, men det har faktisk ikke vær noe savn. Nå er vi vel der kanskje bare en til to ganger i året. Jeg synes vi har det vi trenger. Levanger er en trivelig by, og så setter jeg stor pris på nye kafeer og restauranter.

–Har du blitt en skogning?

–Det har nok litt med sammenhengen å gjøre. Men jeg sier nok ikke at jeg er skogning. Jeg har ikke kommet helt dit ennå. Jeg synes det er vanskelig å komme unna at jeg er sandefjording.

Selv om det ikke er skognamålet som griper hardest inn i dialekten, har hun nok blitt slipt en hel del i løpet av de vel ti årene hun har bodd her. Det får hun i alle fall høre sørafor.

–Så det er nok en lett blanding, konkluderer hun selv.

Dessuten skal man i tilhørighetens rike trå noe varsomt. For da Camilla fortalte at hun hadde flyttet til Levanger, ble hun av sine nærmeste korrigert til Skogn.

–Så jeg skjønte fort at det er forskjell på levangsbygg og skogning, humrer hun.