Kinosalen under krigen var en arena for både protest og nasjonsbygging

Historiker Thomas Hagen har nylig levert ei doktorgradsavhandling om kinolokalet som en viktig protestarena under krigen Foto: Sverre Krüger 

Kultur

Hvis noen lo på feil sted, trampet eller kremtet høylytt, da fortalte NS-instruksen at filmen skullestanses, lyset skulle på og synderen skulle stå fram.Hvis ingen meldte seg, skulle forestillingen avlyses.

Det var lavt under taket i krigsårenes kinosaler. Også i Trøndelag. Tysk sikkerhetspoliti, Gestapo eller norsk politi med våpen i hånd skulle sørge for ro og orden etter strenge direktiver. Det er historiker Thomas Hagen som forteller dette under et filmseminar som nylig ble holdt ved Falstadsenteret – i samarbeid med Trondheim Kino og Kosmorama filmfestival.

For NS og tyskernes nazi-ideologi var film et viktig propagandamedium, men det førte også til kinosalen bli en egnet protestarena mot denne nazi-agitasjonen, forteller Hagen. Protestene kunne óg arte seg som oppfordring til kinostreik ved flyveblader, oppslag og illegale avlysinger, boikott og sabotasje-aksjoner.

Fra filmen ’Det grodde fram’ – tyskernes innmarsj i Trondheim 9. april 1940. 

I Beitstad tok trønderske sanitetskvinner affære da filmen ’Unge viljer’ skulle settes opp. Dette var den eneste norske nazi-filmen som ble produsert i Norge under krigen – en film med lettere fordekt NS-propaganda. Kinoen i bygda ble drevet av Sanitetsforeningen, og da de trønderske kvinnene fikk pålegg om å vise den, organiserte de en effektiv boikott med sterke oppfordringer om å utebli fra kinobesøk.

I Namsos slo folket bokstavelig talt ring rundt kinolokalet. En organisert lock-out strategi endte med at kinoen ble åpnet bare for tyskere og nordmenn som var meldt inn i NS. Kinosjefene ble ofte satt under hardt press for å sette opp filmer med nazi-vennlig innhold. Noen gav etter, andre nektet og ble avsatt - som kinosjefen i Steinkjer.

Professor Bjørn Sørensen og historiker Thomas Hagen i samtale under seminaret på Falstadsenteret. Foto: Ingeborg Hjort 

Kinolokalet var også en viktig arena etter at krigen var slutt, men da for fortellingen om det som skjedde under krigsårene. Når det gjaldt det Trøndelag og Trondheims så finnes det i dag en særdeles viktig filmfortelling - ’Det grodde fram’ som ble vist første gang 6. oktober 1947 og ble straks en stor publikumssuksess. Opptakene var gjort både under okkupasjonsdagene rundt 9. april, under krigen og etter frigjøringen i 1945. Produsent og regissør var Lyder Selvig som var leder for kinodriften i Trondheim fra 1940 til 1956.

Filmprofessor Bjørn Sørensen ved NTNU er en av de som inngående har studert dette film-materialet. Før filmen ble vist under seminaret på Falstad ga han en detaljert beskrivelse av hvordan denne filmen ble til og den betydning filmen har som dokumentarberetning om krigsårene i Trøndelag. En helt unik film, sier Sørensen – det eneste eksempel vi har som viser integreringen av tyske soldater i det trondhjemske bymiljøet.

Professor Bjørn Sørensen omtaler ’Det grodde fram’ som ei skattkiste av en film. Foto: Ingeborg Hjort 

Filmen ’Det grodde fram’ er av flere grunner simpelthen ei skattkiste, legger Sørensen til. Både fordi her er levende bilder fra de 5 krigsårene, men óg fordi den ble regissert og klipt sammen to år etter at krigen var over. Både billedutvalg og kommentarer forteller dermed hvordan situasjonen og holdningen var under krigen og hvor viktig filmen var som bidrag til nasjonsbyggingen i etterkant av krigsårene.

Plakat til premieren av ’Det grodde fram’ 6. oktober 1947. Filmen fra Trondheim ble straks en stor publikumssuksess. Opptakene var gjort både under okkupasjonsdagene rundt 9. april, under krigen og etter frigjøringen i 1945.