Selv om hun vi skulle besøke ga streng beskjed om å pakke varme klær, tenkte jeg med en gang Syden da værmeldinga viste tre og fire plussgrader.

Jeg regna med at venninna mi hadde blitt bitt av Oslo-viruset, hvor kaoset sprer seg bare det faller snøkorn på bakken. Så jeg «glemte» denne klare oppfordringen og pakket ned vårjakke, singlet og kjole. Sydenfareren fikk seg et lite sjokk da hun og sine to reisekompanjonger (som for øvrig hadde tullet seg inn i ull og tatt frem både lue og votter fra håndbagasjen) gikk ut av Amsterdam sentralstasjon.

Værmeldinga var rett og slett false advertising, en skikkelig turistfelle. Og den var det bare jeg og egoet mitt som gikk i. Å vandre gatelangs i vind- og vanntiltrekkende jakke, med bare ører og hender var ikke den perfekte starten på turen. Det var nærmest en åpenbaring da vi kom til en butikk som strategisk hadde plassert et stativ med votter utenfor inngangen. Jeg plukket ned det eneste paret som ikke var dekorert med turistattraksjoner fra Amsterdam. Votter som vinden ville valse rett gjennom.

Det var uansett bedre enn ingenting og det er jo så billig i utlandet. Koster sikkert ti kroner, tenkte jeg og gikk med hakkende tenner mot kassa. Mannen bak disken studerte kunden sin, smilte lurt og annonserte prisen for de gjennomsiktige tøybitene. «Ten euro!» Blunk, blunk. Et surt blikk fulgte fra sydenfareren på andre side av disken, som pustet dypt og trykket koden med istappene sine.

«You want the receipt?» Nei, sa jeg snurt og tredde på meg turistfellene. Jeg fant senere ut at det var mobilhansker. Sånne det er mulig å trykke på smarttelefonen med. Sikkert for at jeg nok en gang skulle gå inn på værmeldingen og glede meg over åtte plussgrader dagen etter. Det betydde jo egentlig kraftig vind, femten minus og en verdaling i hawaiiskjorte.