Jeg fikk frisket opp hukommelsen da jeg leste Adressa forleden. Skribenten hadde minner fra Verdal – så vidt – før han flyttet derfra i åtte års alderen.

Jeg var nok ikke så tidlig ute – tror jeg, men på et tidspunkt så var det en populær greie for oss barna, også for oss som bodde litt utenfor allfarvei.

Hva jeg snakker om?

Notere bilnummer selvsagt.

Ser du noen barn i veikanten som gjør dette i dag? Hadde det skjedd så hadde vel både barnevern og politi blitt kontaktet? Unger alene så nærme biltrafikken. De måtte vel ha sittet der under tilsyn av flere voksne, med hjelm på hodet, bak en glassvegg og godt tjoret fast.

Men slik var det ikke før. Vi løp rundt som vi selv ville, bare vi kom hjem til middagen.

Selv om det ikke akkurat var en jevn strøm av biler utenfor samvirkelaget, så hadde det en fordel også. Vi rakk å dobbeltsjekke med sidemannen at vi hadde notert samme nummer, før neste bil var på vei rundt svingen.

Og selv om Ekne ikke var verdens navle rundt 1970, så kunne det hende at det passerte noen kjøretøy med litt mer eksotiske merkelapper. Ja, kom det en med et gult skilt foran, så gjorde vi store øyne.

Vi skjønte ikke helt hvordan de fant fram til bygda, men kom det en tysker eller franskmann var jubelen stor i kameratgjengen. Dette var virkelig nummer å ta vare på for evigheten.

For stort sett var det nok bare V-biler som passerte, men dukket det opp biler med en annen bokstav foran, så var naturlig nok diskusjonen stor om hvor den egentlig kom fra.

Det ble på mange måter en geografitime ute i det fri – helt frivillig.

Kanskje skal jeg ta med meg notisblokka og sette meg i Kirkegata? Da kommer det vel noen i hvite frakker og henter meg etter hvert?