Det var tid for vårrengjøring av bil. Vaskebøtta og flasker effektivt middel ble satt på rekke. Mamma og hunden Tassen stilte som medhjelpere. Sistnevnte snek seg derimot unna og flyktet heller inn i garasjen hvor en liten pipende lyd kapret hans oppmerksomhet. Med halen rett til værs ble han stående og bjeffe mot et skap.
Mamma var fullstendig klar over hva som befant seg inni der. Da hun sa ordet på tre bokstaver kjente jeg med en gang en kløende følelse i kroppen. Foruten snegler og ting som lever i sjøen, er det ikke mye jeg synes er ekkelt. Men så er det akkurat denne lille krabaten som får meg til å rysj i kropp bare jeg hører ordet.
Venninna mi er verre. Når hun kjører bil løfter hun beina vekk fra både gass, kløtsj og brems hvis det springer ei over veien. Et minne fra skogstur på Trones har også brent seg fast. Vi ante fred og ingen fare da vi sto i lynget og plukket bær. Det var før en brun skikkelse pilte mellom beina mine. Første reaksjon var å hoppe opp på en trestokk. I mitt hode var det i alle fall 20 mus som omringet denne, så der ble jeg stående. Det er et mirakel at jeg i det hele tatt kom meg hjem den dagen.
Mamma lette fram kost og begynte å banke forsiktig på skapet i garasjen. Jeg knep meg fast til ryggen hennes, beredt til å springe i motsatt retning. «Der! Se, den har gjemt seg i hjørnet. Så søt!». Hun kakket borti veggen igjen.
Plutselig tar musa springfart og piler ut av gjemmestedet sitt. Min reaksjon var å sette i et sylskarpt hyl, snu meg om i rekordfart og løpe på tå ut av garasjen. Fluktruta var ikke så godt planlagt. Utenfor porten sto jo bøtte med vann og vaskemidler linet opp.
I full desperasjon kjører jeg skarpleggen i bøtta, knuser plastikken og får en bølge av vann slengt oppover kroppen. Akkurat da våknet både jeg, musa og sikkert resten av bygdefolket til live fra vinterdvalen.