Vi blir tatt med tilbake til formiddagen den 18. mai i 1893. Musikken med fuglesang over høyttalerne beskriver vårdagen i Jermstadgrenda i Verdal, hvor små barneføtter sprang og lekte på gårdene, mens foreldrene var opptatt med våronna. Et barnekor på over 60 personer nynner vakkert når selve kjenningsmelodien til oratoriet, «Sol over land», runger ut over Borggården. Etterfulgt av kraftige røster fra Verdal Mannskor, Dalaklang, Sul Sangkor og Ørmelen Blandakor.
De som har sett Verdalsoratoriet før, som sist ble fremført i 2013, vil kjenne igjen stemningen som denne sangen gir. De vakre, uskyldige barnestemmene setter en trist følelse i kroppen.
«Sol over land vekker liv i minnerom dagen vår bygdåpnet raslende grinderinn til dødens gap»
De erfarne skuespillerne Hanne Skille Reitan og Tore B. Granås er årets resitatører og forteller historien på bred verdalsdialekt gjennom den lille familien Elleseus, Sofie og datteren Mathilde på ni år. Granås er glimrende når han tar den strenge røsten til Elleseus, som blir forbannet over at både hesten og «slireima» hans er borte. Sistnevnte er det Mathilde som får skylden for, og barnekoret slår til med flott sang igjen når «Skynd dæ å gjøm dæ Mathilde» spilles med et enormt orkester i ryggen.
Når det går mot kveld blir musikken dystrere. Samtalen mellom Elleseus og Sofie ved kjøkkenbordet lader opp til det som etter hvert skal bli en grufull natt og en sterk opplevelse for de som er publikummere. Gjennom stemmen som Sofie forteller Reitan om grå striper i vannet fra bekken. Hvor merkelig det er at hestene har vært så urolige i dag. På loftet lytter Mathilde nysgjerrig med til samtalen og blir redd. Når det blir natt på Elleseusplassen, kommer et rødt og kraftig lys på scenen i Borggården.
Musikken er da så sterk at frysningene iler oppover ryggraden. Dette forsterkes når en kvinne i koret roper ut i redsel «Det går et ras!». I det en ung barnestemme trøkker til med alt hun har og skriker inn i mikrofonen «Kjære mor, ikke la mæ døy!», da er det tøft å sitte som publikummer. Teksten som er skrevet av Hans Rotmo og musikken av dirigent Asgeir Skrove, slår hardt.
Reitan og Granås evner å veksle mellom fortellerstemmer, dra oss som publikummere inn i historien og røre ved oss. Spesielt uroen og sorgen etter raset har gått. Alle familiene som har mistet hjemmene sine, dyrene, eiendelene og verst av alt, barna sine. Når Elleseus ikke finner datteren Mathilde noe sted og Granås roper navnet hennes høyt og skrekkslagent fra scenen, da kommer frysningene på ny. Det er her publikum bør stålsette seg og ta fram tørkepapir. «Sol over land - Mathilde» blir fremført av barnekoret og sangteksten vil gi mangt et tårevått øye.
«Sol over land,et barnesmil er borte, stille vi står her i skyggen av den sorte,og ser inn i dødens gap.Et drap, et grusomt drap,og en du kjenner godt er død»
De involverte i oppsetningen evner å sette den riktige stemningen og følelsene i tiden før, under og etter raset som tok 116 menneskeliv. Den fine starten på vårdagen, den grufulle natta, sorgen i tiden etter og ikke minst samholdet blant menneskene som tok grep, bygde opp samfunnet på nytt og ga folket håp for framtida. En slutt som sier at verden går videre selv om slike hendelser skjer, er viktig å formidle. At det er dobbelt så mange barnestemmer med i år merkes og vekslingen mellom disse og kraftige mann- og kvinnerøster i det voksne koret er virkelig passende.
Selv om det nå er 125 år siden leirraset rammet Verdal er dette et verk og en historie som er høyst nødvendig å formidle til dagens generasjoner. Den er like viktig og kan knyttes til hendelser vi ser i dagens samfunn. De som skal se Verdalsoratoriet for første eller sjette gang, vil ikke bli skuffet.
(Verdalsoratoriet har premiere klokken 23.00 den 18. mai. Videre er det forestillinger 19. og 20. mai. Anmeldelsen er basert på generalprøven).