I Trondheim kan man fint leve uten. Jeg fant likevel ut at det kanskje var greit å få det gjort, bare sånn i tilfelle. Ta noen timer og bestå to prøver. Hvor vanskelig kan det være?

Veien ble mye lengre enn jeg hadde sett for meg. I stedet for å kjøre E6, tok jeg alle de humpete omkjøringsveiene. Det var noe annet å kjøre i by med kollektivfelt, enveiskjøring, firefelts vei og innkjøring forbudt på hvert et hjørne. I Verdal er det ikke noe som heter det, her er man alltid hjertelig velkommen.

Rundt et år senere fortalte kjørelæreren at jeg var klar for oppkjøring. Han var nok heller lei av eleven. Teoriprøven endte først med stryk, deretter så vidt bestått. Også kom den store dagen, og ja, jeg hadde vondt i magen. Det var tid for å vise kjørekunnskapene i praksis.

Dagen går ned i historiebøkene over mine livs verste øyeblikk. Å kjøre på rødt lys, ikke se seg til side og kjøre på innkjøring forbudt, ga ingen lapp. Ble ikke det de neste to gangene heller, verken i Steinkjer eller Levanger.

Den fjerde gangen var det egentlig ikke så mye mer jeg kunne gjøre feil. Jeg hadde gjort det meste, men heldigvis ikke skadet noen. Jeg forventet likevel et «Beklager, jeg kan ikke gi deg noe kort i dag». Det hadde vært artig å se trynet mitt da sensoren i stedet sa «Gratulerer, du har bestått».

Du tenker kanskje at sånne som meg ikke hører til i trafikken. Vel, jeg har vært uheldig og kjørt utfor på vinters tid (elendige dekk), men ellers vil jeg si jeg er en meget anstendig sjåfør. Husk at jeg har vært gjennom oppkjøringa fire ganger! Jeg vet alt om hva man definitivt ikke skal gjøre i trafikken. Dessuten så må jeg kjøre ordentlig, for en ting er veldig sikkert: Jeg skal ALDRI i livet ta den prøven på nytt!