Det er ikke bare VM i fotball som bringer tilbake minner fra en svunnen barndom. I 1982 var jeg langt ifra tenåring lenger, men etter at Italia hadde banket «Die Mannschaft» i finalen, måtte guttene ut på plena og spille VM-finalen på nytt.
Det har vi ikke gjort siden, men vi får vi se om det ikke blir et lite comeback i Stadionparken sent på kvelden 15. juli.
Men det var egentlig dette med minner jeg skulle snakke om. Jeg var på Ekne forleden i forbindelse med tomtemangel i bygda. Jeg må i grunnen riste litt på hodet over hvordan kravene har blitt nå til dags. Blir det ikke bygget en kilometers gang- og sykkelvei til mange millioner, så blir det ikke nye hus.
Makan!
Jeg måtte nesten fortelle kommunalsjefen om den gang som ung på Ekne. Sykkelen var framkomstmidlet stort sett hele tiden. Da var det verken snakk om hjelm eller albuebeskyttelse, og jeg skal love deg at underlaget var litt annerledes enn slett asfalt.
Det er så rart med det når du blir med på en liten rundtur i barndommens bygd på denne måten. Da dukker det plutselig opp noe som var gått i glemmeboken i mange år.
Noe som ikke var gått i den boken, ble frisket opp søndag. Mjøndalen var i byen, og jeg planla en liten prat med trenerteamet til gjestene noen timer før avspark.
Landslagslegenden Øyvind Leonhardsen er nå hjelpetrener der.
Etter at vi hadde avrundet nevnte jeg for løpsmaskinen at vi sannsynligvis hadde spilt mot hverandre for mange år siden.
- Ekne ja, Leo lyste opp. Dere hadde jo et godt lag. Jeg vokste noen centimeter.
Tenk han husket det etter å ha spilt mot både Brasil og Arsenal.
Vi møtte hverandre igjen etter kampslutt.
- Ekne var jo mye bedre enn LFK, gliste Leo og ga meg tommelen opp.