Tidlig lørdag 30. juni begynte en buss å plukke opp folk mellom Steinkjer og Gråmyra, i forbindelse med lesertur til «Oda fra havet» på Mausund. Turen er arrangert av Håvard Selnes busselskap, i samarbeid med avisa du nå leser. 34 er med lørdag, over 50 til kjører søndag. Første stopp er Orkanger, hvor vi skal spise lunchbuffet på Bårdshaug herregård.
– Det er en smak av luksus, sier Kari Jølle.
Turen fortsetter. Vi kjører gjennom tidvis praktfulle landskap, før vi kommer til Frøya, hvor vi skal besøke oppdrettsselskapet Salmar, som har vokst frem som en av verdens største aktører på feltet, og har 650 ansatte. Vi får se den nye fabrikken, verdens største av sitt slag, med ny havmerd og nye slakteløsninger.
– På den gamle fabrikken ble du sterk. Her må du bruke hodet, sier slaktesjef Ronny Bratland.
De slakter sju dager i uka, og får gjennom 130-140 tusen laks pr. dag, noe som igjen blir 8340 pr. time, 139 i minuttet. Alt av laksen utnyttes. Naboen er søsterselskapet Nutrimar, som lager olje eller mel av det som blir til overs.
Besøket vekker stor nysgjerrighet. «Alle bilene, står de og venter på å lastes?», «Har dere tenkt på sjøtransport?», «Hva med flyplass?». Vi blir også fortalt at det nesten er flere kvinner enn menn som jobber her, etter et oppgjør med «machokulturen i slakterommet». Laksen skal til blant annet Japan, Kina og USA.
– Ingen har det så travelt som laks, sier Bratland
Maskiner
Vi må ta på to par skotrekk og vaske hendene før vi får gå inn i produksjonsområdet. Vi får se de tusenvis av fiskene på vei gjennom maskineriet, og ansatte i fullt utstyr. Fascinasjonen er stor, og vinduene er dekket av alle som skal se fisken som strømme forbi.
Ukurant fisk havner på et manualbord, det finnes teknologi som vurderer kvaliteten på fisken. De fleste sløyes automatisk, automatisk er også vektkalkulering, vurdering av sløyesvinn, pakking, og tilpassing etter kundens ønskede ismengde. «At en får maskiner til å gjøre alt dette», sies det forbløffet. «Det blir spennende å se om 'Oda' overgår dette».
– Det var veldig bra. Spennende og artig å se hvordan store bedrifter fungerer. Hvor effektive de er. Så er det imponerende med mengden, sier Jostein Almaas.
Det er god stemning ombord på bussen, folk prater og ler. Alle snakker bare om laks, frem til vi stopper for en kjapp lunch, så snakkes det bare om landgang. Vi kjører tilbake til Hitra, og sjekker inn på Hjorten hotell, hvor vi spiser middag.
–Vi har hatt en veldig fin tur hittil, sier Jorun Skogstad, Magnhild Eidem, Kari Jølle og Kari Solhaug. De har ikke vært på Mausund tidligere.
– Kystlandskapet er helt spesielt. Det er svært kontrastfylt, når en har vokst opp i svarte skauen og kommer fra dét landskapet til dette, sier Eidem.
– Vi gleder oss sånn. Det kribler med en barnslig forventing. Vi har store forventninger til i morgen, sier Jølle.
Klokka åtte neste morgen er avreise til hurtigbåten som skal føre oss til Mausund. Vinduene i båten synes ikke å være vasket på en stund, men de som sitter eller står på dekk har, i finværet, utsikt til blå sjø og øyer rundt omkring.
Guide
Vi kommer ut til Mausund, og blir møtt av manusforfatter og initativtaker til spelet, Marte Hallem, og mausundværing og kjøpmann her i 50 år, Torstein Iversen.
– Jeg kjenner folk både på pengebok og lynne, sier han, og høster latter.
Hallem forteller at det er trivelig at så mange fra Innherred tar turen.
– Vi er takknemlige, det er stas.
Mausund selv ligger stabilt på 190 innbyggere, ned fra rundt 600 en gang i tiden. Øyene rundt er tynt besatte.
– En skal være sta for å stå her i dag. Det har vært en kamp mot sentraliseringen, men Mausund er i dag det største fiskevær sør for Røst, forteller Iversen.
Her har de amfi, kro, det er en kunstutstilling, og til uka begynner Ut i havet-festivalen. Iversen tar oss med på en tur rundt på øya. Vi går forbi brønnen som lenge var øyas eneste vannkilde, og hvor vannet var brunt, gjorde besøkende dårlige og fortærte aluminium.
De har bygget bedehus, hvor det utenfor står en bauta for de som fikk våte graver. De har bygget stort samfunnhus; som de snart skal bygge ut for dansegalla, de har bygget svømmehall; hvor det også er skole og barnehage, som kommunen må betale leie for. Det er fem lærere på atten elever. Det er trenings- og solstudio der også, og fra 10% tidligere, kan nå 70-80% svømme. Det er ungdomsskole her. De har sju brannmenn på øya, som holder brannen i sjakk de 15-60 minuttene det tar før de får hjelp. Det meste gjør de selv.
– Det er fantastisk å se at et samfunn kan fungere sånn, og hva de oppnår og bygger med egne hender. De har ikke sykehus, ikke flyplass. Men det fungerer. De er selvstendige. De er ikke kravstore til samfunnet, men greier ting selv, sier Magnhild Eidem imponert.
De fastboende sitter og soler seg, eller kommer farende forbi og hilser blidt. Vi er i le for vinden, og det er brennende varmt og virkelig fint. Når det virkelig blåser, er det en saltvind som gjør det å slikke seg rundt munnen som å stikke tungen i en saltskål.
– Om du tar med en sykkel ut her, som du har hatt i ti år, så er den rusten på et halvt år, forteller Iversen.
Alt av dørhengsler og annet utstyr ruster.
Hvor mye penger går det i hengsler?
– Godt spørsmål. Det blir en del, ja. Om en ikke oljer, er de rustet i stykker på et år, svarer Iversen.
Iversen tar oss med til den store brua, som har gjort to øyer til ett samfunn. Vi ser et gammelt oppdrettsanlegg, hvor noen islendinger forsøkte å avle opp torsk. Det ble et tapsprosjekt, for torsk kannibaliserer. Det er mye kamskjelldykking her ute, men Iversen forteller at det har vært flere fryktelige ulykker.
Vi begynner å gå tilbake til sentrum.
– Jeg kunne bodd her i dag, sier Selnes, og griper tak i et strå.
Vi møter Marte Hallem igjen, på kroa, kjøper kaffe og noe atåt, Evy Kasseth Røsten kommer innom for å hilse. Hallem forteller om hvordan det gikk til at hun ble involvert. Hun og familien vurderte en stund å kjøpe feriehus her ute, men det blir for langt å reise.
– Det er eksotisk som innherredsbygg, sier Hallem.
Så synger Iversen Mausund-klassikere og spiller trekkspill.
Storartet
Folk begynner å flokke til amfiet. Straks er forestillingen i gang, til stor glede for publikum, som ble belønnet for turen med både fin musikk, artig dialog og tidvis hjerteskjærende handling.
– Alle forventninger er overgått. Det var fantastisk. Det var mye fin musikk, og det var en veldig sterk historie. Med dette været også, det blir ikke bedre. Vi har fått med oss utrolig mye på to dager, sier Kari Jølle.
– Det er storartet. Alle forventinger e
r overgått. Ikke bare med spelet, men at en blir satt inn i sammenhengen. Konklusjonen er vel at Mausund ikke er et sted for pessimister, sier Jorun Skogstad.
Så er det bare å sitte og vente på båten tilbake. Sitte i solen og se utover havet en stund, mens vi venter på båten, og bussturen hjem.