Men det har da vært så fint i hele mai. Min mor har det med å se positivt på en del ting, som blant annet at vi bor i en landsdel hvor salget av solkrem aldri vil nå norgestoppen.
Etter en solrik maimåned, hvor vi på nytt øynet et håp om tidenes sommer. For er det en ting vi trøndere aldri slutter å drømme om, så er det sommer og sol.
Dermed var det bare rett og rimelig at værgudene fikk oss grundig ned på jorda. Hadde vi virkelig trodd at sommermåneden juni skulle være noen annerledes enn før?
Det hadde jo blitt for dumt når Øras Dager endelig bestemte seg for å flytte til august, og så skulle værgudene plutselig slå til med solrike junidager.
Jeg har fortsatt en del kontakt med Bodø etter at jeg bodde der for mange år siden. Faktisk vurderte jeg en periode å flytte dit, men med et klima som er verre enn vårt, slo jeg det fra meg.
Midt i juni fikk jeg sendt et bilde på telefonen fra en illsint og fortvilet bodøværing. Det viste en rødglødende peisovn med teksten: «No e æ f… mæ lei. Og så heil æ på å gå tom for ved også – midt på sommeren. No drar æ te Syden».
Da kunne min venn melde om regn og en gradestokk om ikke var i nærheten av tosifret. Og værmeldingen kunne heller ikke gi noe trøst med alle lavtrykkene som sto i kø utenfor nordlandskysten.
Det bringer tankene til den gangen Glimt skulle spille på sørpå utpå sommeren. Som vanlig hadde været i nord vært trøstesløst, mens sola skinte i sør.
På vei til arenaen stoppet laget for å spise lunsj. Sola steikte, og spillerne kastet skjorta.
Utenfor hotellet satt noen artigkarer og tok en øl. Da de melkehvite Glimt-gutta passerte, kunne han ene ikke dy seg: «Hvor har dere vært i hele sommer – i kjelleren eller»?
Jeg gruer meg til å dra på ferie til Østlandet om 14 dager.