Det het seg før at en skulle vært lærer om sommeren og bjørn om vinteren.
Og i min barndom så trodde jeg nesten at vi var det. Ikke så mye vinterbjørn kanskje, men lærerferie hadde vi i fullt monn.
For med en skolebestyrer som far, så var det sommerferie fra midt i juni og et par måneder.
Slik trodde jeg en stund at det var for alle sammen, men etter en viss alder så oppdaget jeg at det faktisk ikke var tilfelle.
Det var noe som het fellesferie. Til helgen starter fellesferien, sa de på Reiseradioen.
Da stengte det meste av Norge i tre uker, mens folk pakket teltet på biltaket og dro på campingtur.
Da hadde familien Aune allerede rukket å gjøre unna en fellesferie, og hadde heller ikke planer om å slutte med ferieringen riktig enda heller.
Nevnte Reiseradioen var en fast følgesvenn til lange og late frokoster, som den gang foregikk utendørs, for været den gang var jo som nå – hele sommeren.
Vi reiste rundt i landet da badetemperaturene ble formidlet. Bogstadvannet var eksotisk, og vi kunne ikke skjønne at temperaturen der var så mye høyere sammenlignet med sommerlige badesteder i Trøndelag.
Men det aller mest spennende var da etterlysningene ble lest opp. De som var på bilferie i Nord-Norge i en rød Saab med kjennetegn DA-13155 måtte ringe hjem snarest. Da skjønte vi at noe alvorlig var på gang.
Nå venter mine tre uker med fellesferie, og jeg frykter allerede at de kommer til å gå unna i en rasende fart.
Så fra i dag av har jeg innført saktetid. Jeg skal nyte nuet, og legge bort mobilen i lange perioder.
Hvis det er mulig da?
God ferie alle sammen – om det nå bare blir fellesferie, eller litt lenger enn som så.