Massiel reiser mye, og besøkte Verdal i sommer - hun ble skikkelig sjarmert

– At folk var så imøtekommende, var min første store lottogevinst i byen!

Massiel har sendt oss flere bilder fra sitt besøk i Verdal i sommer. Her er ett av dem. Foto: Massiel Mancebo 

Kultur

Massiel Mancebo er reisejournalist og kunsthistoriestudent. I sommer oppholdt hun seg i Verdal. Massiel har sendt oss denne teksten.

Verdal, en heldig by

Jeg reiser mye. Jeg flytter rundt omkring. En gang regnet jeg ut at over en femårsperiode hadde jeg flyttet totalt 20 ganger. Mesteparten av tiden reiser jeg i stillhet, alene. Jeg er bevisst mine innadvendte tanker og følelser når jeg stille ser ut av vinduet der jeg sitter på toget eller på bussen, og stille observerer byer og steder. Jeg har sett noen av de vakreste stedene i verden og har hatt mange gode opplevelser, men likevel - stillheten tiltrekker. Jeg hadde ikke gjennomtenkt mye før jeg tok toget til en liten by i Trøndelag. Jeg hadde ingen anelse hvor jeg var på vei, da jeg havnet der for å møte musikere, og med et fattig norsk vokabular jeg hadde samlet opp gjennom tidligere reiser i Norge, ante jeg ikke nødvendigvis forskjellen når konduktøren raskt mumlet «Verdal» og jeg hastig gikk av toget. Senere lærte jeg at det var en lottoreklame som uttalte bynavnet på en morsom måte, når de annonserte reklamen. Jeg ble fortalt at denne byen (av alle steder) var den vanligste byen å kjøpe vinnende lottokuponger i Norge. Jeg fant faktumet interessant og jeg undret om jeg selv ville finne «lykken» der, jeg trengte det virkelig. Jeg trengte virkelig å føle at jeg faktisk kunne vinne en «lottogevinst» hvis jeg spilte, selv om jeg på ordentlig ikke vinner i det hele tatt. Kanskje Verdal var det rette stedet å føle dette på den måten.

– Verdal lukter som friske furutrær og bakevarer, det er som å ta en liten båttur ut på en stille fjord, skriver reisejournalisten og kunsthistorikerstudenten.  Foto: Marte Skjesol

Min første lottogevinst var å møte ei fantastisk dame som tok meg med til en liten kirke (menighet) i byen, kanskje en merkelig ting å gjøre i en ny liten by, men det er en fin måte å møte folk på. Folkene jeg møtte der var for meg overraskende imøtekommende. Min første store lottogevinst i denne heldige byen!

Massiel har sendt oss flere bilder fra sitt besøk i Verdal i sommer. Her er ett av dem. Foto: Massiel Mancebo 

Jeg ble fort klar over at Verdal tok meg ut av min stille komfortsone. I denne byen hadde jeg plutselig mindre ro enn jeg hadde i de travle bygatene i London og New York. Etter en uke ble jeg vant til vennligheten fra folk jeg følte jeg hadde kjent i hele mitt liv. Etter enda en uke vant jeg et annet lotteri igjen, jeg prøvde makronene på Innherreds Bakeriet. Jeg tok en bit og følte at det var de mest førsteklasses makroner jeg hadde smakt. Makronene fra det berømte bakeriet Ladureé en Paris kan ikke sammenlignes!

Massiel har sendt oss flere bilder fra sitt besøk i Verdal i sommer. Her er ett av dem. Foto: Massiel Mancebo 

Jeg krysset metallbroen fra Ørmelen inn mot sentrum, og jeg tok bilder av lilla blomster foran «Den Blå Krukke». Verdal lukter som friske furutrær og bakevarer, det er som å ta en liten båttur ut på en stille fjord. Den myke eimen av kardemommeduft som kommer ut av de fleste butikker, og det er ganske magisk. Jeg kan fortsatt ikke beskrive det godt nok for å gjøre det rettferdig.

Etter nesten en måned der, visste jeg nå at det fantes mange skjulte og kompliserte stier som fører til elver, innsjøer og vakre fossefall en kan hoppe ut i. Jeg lærte at det å gå alene til Stiklestad kan føles litt uhyggelig og inspirerende på samme tid, at måker ikke er venner, og at de merkelige falske fuglene som vaier i vinden fra taket av bygninger har nå fått sin mening.

Massiel har sendt oss flere bilder fra sitt besøk i Verdal i sommer. Her er ett av dem. Foto: Massiel Mancebo 

Jeg hadde en hjertevarmende hjemmelaget skål med «sodd». Jeg hadde sett glede og lykke med norske sommerbryllup, deres brusende energi, og de plutselige værendringene som tvang folk under kalde og fuktige telt for å spise pølser i lefser ved midnatt. Og hvordan en levetid i denne byen får mange entusiastiske mennesker til å dele barndomsbilder av bruden og brudgommen. Jeg undret ved de øyeblikkene, om det var nok bilder fra mine reiser, til å lage lysbildeframvisning av livet mitt. Hva ville de vise, og hvem ville se bildene? Verdal fikk meg til å undre på om jeg noen gang hadde følt meg så hjemme noe sted? Særlig som nomade er det lett å glemme hvordan hjem føles ut.

Verdal minnet meg om dette. Det minnet meg på å sove litt lengre fordi alt er så stille og rolig rundt meg, og da min mor pakket dyna godt rundt meg. Det minnet meg om de kjente lydene, latteren til barna i nabolaget og de spillene jeg lekte som barn, som aldri ga mye mening, men som du aldri glemte. Det minnet meg om store familier samlet rundt bordet, med interne vitser, med varme klemmer og lange fornøyde sukk etter å ha spist for mye, å le av ting ingen andre vet hva er, hvis de ikke var der. Det minnet meg om soldusjer og spontane midnattsturer, lukten av friskt gress og lyden av raslende blader. Det minner meg om barn i deres sportsklær, og modige mødre som skyndte dem raskt ut av døren så de møter på steder til riktig tid, og de eldre damene som prater på det lokale supermarkedet. Det minnet meg om lokale juleteater, kakesalg og spleiselag, om å være en del av et samfunn hvor ting skjer, som tenker på seg selv som små, men som er så viktig fordi de former våre liv.

Verdal er en heldig by, tross alt, vant jeg ganske mange lotterier der selv. Jeg vant kjærligheten til folk, som nå er blitt min familie. Jeg vant en bestevenn, og jeg vant evnen til å drømme igjen. Evnen til å vite at et sted i en kaotisk verden, finnes en heldig liten by som får deg til å føle deg hjemme.

Massiel Mancebo

Massiel har sendt oss flere bilder fra sitt besøk i Verdal i sommer. Her er ett av dem. Foto: Massiel Mancebo 

Verdal, a lucky town

I travel a lot, I move around, I once counted that in a 5-year span I had moved a total of 20 times. Most of the time I travel in silence, alone, introspection personified, silently looking out the windows of trains and buses, and quietly observing cities and towns. I’ve seen some of the most beautiful places in the world and lived great adventures, and still, the silence lingers. I had not minded much until I took a train to a small town in Trondelag. I had no idea where I was going when I landed there for a meeting with musicians, and with the poor level of Norwegian I’ve gathered traveling Norway for a few years, I didn’t necessarily know the difference when the conductor quickly muttered “Verdal” and I briskly jumped off the train. I later learned there was a commercial which pronounced the name of the town in a funny way, announcing the lottery. I was told that this town (of all places) was the most common city to buy winning lottery tickets in Norway. I found it a curious fact, and I wondered if I’d gain some luck being there myself, I needed it. I really needed to feel like I could actually win a lottery if I played it, even if I actually didn’t win anything at all. Maybe Verdal was the right place to feel that way. 

My first lottery win was meeting a wonderful lady who took me to a small church in the town, perhaps an odd thing to do in a new city, but a great way to meet people. The people I met were unexpected and extraordinary, my first big win in this lucky town. I realized quickly that Verdal took me out of my silent place of comfort, suddenly in this quiet little town I had less silence than I had on the bustling streets of London and New York City. After a week, I got used to friendly waves from people I felt I had known all my life. After another week I won another lottery when I tried the macarons at Innherreds Bakeriet, I took a bite and felt that the most scrumptious macarons from the famous Ladureé in Paris had not compared.

I crossed the metal bridge from Ørmelen into the town center and took pictures of the purple flowers in front of  Den Blå Krukke. Verdal smells like fresh pine trees and baked goods, like taking a small boat out on a quiet fjord.  There's this buttery cardamom scent coming out of most shops, and it’s quite magical, I still can’t describe it well enough to make it justice. After almost a month there, I knew that there are a lot of hidden and complicated trails to jump into lakes and get to beautiful waterfalls. I learned that walking alone to Stiklestad can feel a bit eerie and inspiring at the same time, that seagulls are not friends, and that those strange fake birds swinging in the wind from the roofs of buildings now made a lot of sense. I had a heart-warming home cooked bowl of “sodd”. I had witnessed the joy and happiness of Norwegian Summer weddings, their effervescent energy, the sudden weather changes which forced people under cold rainy tents to eat hot dogs on lefse at midnight, and how a lifetime in this town makes for a lot of enthusiastic people sharing childhood photos of the bride and groom. I wondered in those moments if, with all my travels, there were enough photos to build a slideshow of my life, what would they show? Who would see the photos? Verdal made me wonder if I had ever felt so at home somewhere, especially when being nomadic makes you forget what coming “home” feels like.

Verdal reminded me of it. It reminded me of staying asleep a little longer because everything around you is so still and quiet and your mom tucked you in just right. It reminded me of the familiar laughter of neighborhood kids and those games you play as a child that never make much sense but you never forget them. It reminded me of big families gathered around the table and inside jokes, of warm hugs and long joyful sighs after eating too much, of laughing at things nobody else knows about unless they were there. It reminded me of sun showers and spontaneous midnight hikes, of the smell of fresh grass and the sound of rustling leaves. It reminded me of kids in their sports uniforms and brave mothers rushing them quickly out the door to get to places on time, and of the elderly ladies chatting at the local supermarket. It reminded me of local Christmas plays, bake sales, and fundraisers, of being a part of a community where things happen and though they may seem small they’re so important because they shape our lives.

Verdal is a lucky town, after all, I won quite a few lotteries there myself. I won the love of people who are now my family, I won a best friend, and I won the ability to dream again. The ability to know that somewhere in this at times chaotic world there exists a lucky little town that can make you feel at home.