«At vi plutselig står uten kino i Levanger neste år... det syns jeg ikke er kommunen verdig»

Den tidligere kinosjefen er trist.

Anne Aadahl Moen, tidligere kino- og kulturhussjef på Festiviteten i Levanger.  

Kultur

– Vi har så mange bra kvaliteter med sjø og elver og turstier, men så har vi kanskje latt mye av det gå rundt takket være frivilligheten. Det er en tragedie at kinoen legges ned som landets eldste kino i kontinuerlig drift og i en studentby, sier Anne Aadahl Moen. Hun var leder ved Festiviteten kino og kulturhus fra huset ble restaurert og reåpnet i 1993 og fram til 2010. Da Innherred kontakter henne, trenger hun noen minutter på å tenke tilbake på årene som profilert kino- og kulturhussjef. For utviklingen var like stor som antall arbeidstimer.

– Bransjefolk lurer på hva som skjer i Levanger

Siste kinovisning faller på nyttårsaften, før arbeidet med festsalbygging begynner.

–Da jeg startet i jobben var jeg alene på huset, før arbeidsmengden ble så stor at vi måtte ansette flere. Jeg flyttet til Levanger i 1984, og kan ikke huske annet enn diskusjoner om Festiviteten, kino og kulturhus. Det var runder i nesten alle år før huset gjenåpnet i 1993. Da var det ekstremt stor aktivitet på alle områder, og etterspørselen ble veldig stor. Alle profesjonelle aktører ville låne huset, og vi var mer eller mindre fullbooket hele første året. Midt i dette skulle kinoen ha sin drift også, og da vi kom til jubileumsåret 1998 var aktiviteten så stor at vi jobbet nesten døgnet rundt for å gjennomføre alt vi skulle. Da var kinobesøket over 30.000 i året og vi hadde en avtale med Riksteateret om forestillinger, sier Aadahl Moen.

Hun husker også utfordringene med å takle alle tekniske løsninger, som en gang førte til utsettelse av en forestilling inntil en teknisk kyndig lyd- og lysmann ble fløyet opp fra Oslo for å bistå.

–Dersom Festiviteten skal rustes opp igjen, så må de ha nok ansatte på huset som kan håndtere det tekniske godt. Det blir avgjørende, sier hun og minnes også at datidens teleskopamfi ikke alltid ville kjøres inn i veggen, at vareheisen stoppet mellom etasjer og uendelige flyttinger av møbler mellom hver forestilling. Men folket strømmet til huset på både kino- og teatervisninger. Ofte var det et realt puslespill å få tid og rom til begge deler i en og samme sal.

–Det krevde mye, men vi var en fantastisk gjeng hvor de ansatte fant løsninger og stilte opp sent og tidlig for å få det til sammen. Det var ingen ni til fire-jobb, men det var utrolig artig i en hektisk periode i livet, sier hun.

Aadahl Moen husker også at Trondheimssolistene laget en avtale med Festiviteten for en nyttårskonsert i januar 1994.

–Allerede da reiste de verden rundt, og så ville de lage en tradisjon av nyttårskonserten i Festiviteten. Vi hadde 312 seter i salen den gang, men det første året solgte vi 150 ekstra ståplasser på grunn av pågangen fra folk som ville kjøpe billett. Vi måtte lage en egen avtale med brannvesenet, som var mulig fordi vi hadde så mange rømningsveger. Året etterpå hadde nyttårskonserten skapt gjenklang hos folk, så vi ble utsolgt på få dager, sier Aadahl Moen.

Siden har nyttårskonserten vært fast inventar i januar hvert år.

For liten for riksen

Kulturscenen i samme rom som kinosalen var for øvrig i utgangspunktet for liten for Riksteateret, men de inngikk en avtale likevel etter oppmålinger og en gjennomgang.

–Scenen har jo alltid vært litt for liten i dybde og bredde, men i og med at besøket på Riksteaterets forestillinger var langt over gjennomsnittet i landet, så ville de stadig sette opp forestillinger hos oss. Det var veldig trivelig, sier Aadahl Moen.

Etter 2009 har det ikke vært Riksteater-besøk i Levanger, da avtalen ikke ble fornyet. Da scenen heller ikke har blitt utvidet, stanset tilbudet der.

–Om Riksteateret skal tilbake til Levanger, så krever det aktivt arbeid inn mot ledelsen i teateret, sier hun.

Egen avtale med artister

Selv var hun også med på å stifte Norsk Kulturhusforbund, som ble dannet for å samle kulturhus i Norge og sikre bedre avtaler med artister og teaterforestillinger.

–Nettverket etter 1995 gjorde at vi fikk enda større tilgang til de store artistene til en innkjøpspris per sete som ga oss inntjeningsmuligheter. Det var en kjempeavtale, som førte til at folk i Levanger fikk store utenlandske og norske artister til Levanger. Alle ville jo til Festiviteten, og vi fikk til og med epost fra store artister som etterlyste å få komme hit. Noen måtte vi takke nei til, da alt var booket, sier hun og ler.

For noen år siden gikk Aadahl Moen ut i lokalavisa med støtte til en kinoløsning på Moan. Siden 2011 har det blitt debattert en mulig kinoetablering i Moafjæra, hvor Berg Eiendom har bygget opp en ny bydel under navnet Levanger Sør. Hittil har de bygget tre nybygg med boliger og næring, og det er stadig byggetrinn igjen med rom for flere etableringer. I debatten var Aadahl Moen tydelig på at Festiviteten måtte bygges om totalt og utvides for å fungere som kino.

–Det er fortsatt slik at vi hører motorsyklene kjøre forbi når man sitter i kinosalen. Salen fyller heller ikke dagens krav til kinofasiliteter. Antallet sitteplasser ligger nå på rundt 250, noe som også er for lite. I 1993 var det 312 seter. Sammen med kollega Olaf Gundersen ga vi vårt innspill til debatten med å si til befolkningen og kommunen at det mest riktige veivalget var å gå for tilbudet fra Berg Eiendom om å bygge en kinosal på Moan, sier hun.

–Vi som har vært med på de gode dagene venter at kinoen bør flyttes til et annet bygg. Da får vi teatersalen som Levanger etterspør, både for lokale og tilreisende krefter. Men det blir litt å ta i å kalle det kulturhus. Det blir nok like mye et samfunnshus, sier hun.

Hun er spent på å se hvordan Festiviteten skal bygges om til festsal. Hun mener imidlertid at det må gjøres på riktig måte og med dyktige ansatte som bistår i utleie av bygget.

–Det er trist å se at staben reduseres. Det vil fort gå ut over kvaliteten, dersom det mangler ansatte som kan drifte og håndtere utstyret. Jeg håper at Festiviteten blir et sted med mye aktivitet og liv igjen, sier hun.

Snuoperasjon

Hun husker også Verdal kino, som var i noe av samme situasjon som Festiviteten er i dag, på begynnelsen av 2000-tallet.

–Kinoen lå nesten nede med 10-15.000 besøkende i året før de bygde ut. Å få den konkurransen ble en vitaminsprøyte også for oss. Kinobesøket var utrolig de første årene etterpå. Mange kommenterer i dag at det er så kort avstand til Verdal at vi ikke trenger egen kino, men jo større konkurranse, jo mer vil det generere besøk innen visse grenser. Når interessen og markedsføringen er god i et samarbeidsprosjekt, vil det føre til større besøk, sier hun.

–Mener du at det er rom for en flersalskino i Levanger, når både Stjørdal og Verdal har store kinoer og Steinkjer har sine planer?

–Det er nok veldig mange som vegrer seg å kjøre til Verdal og Stjørdal om vinteren. Studentene tar heller ikke tog dit for å gå på kino. Vi ser at Moan begynner å få stor aktivitet og er mer åpent på kveldstid, samtidig som at det henger sammen med gamlebyen i Levanger. Det er en gjenganger å diskutere om kinoen bør ligge i sentrum. Men hva er egentlig sentrum? Jeg mener at det er alt fra Magneten til universitetet med alt det flotte imellom. Det kan vi utvikle videre, og turister vi ihvertfall dra til trehusbyen. Vi må ikke glemme at det må være kvalitet i veggene for å tilfredsstille kravene til kino. Da er det kanskje ikke riktig å plassere den i gamlebykjernen heller.

Hun er ikke i tvil om at den kommende festsalen har stort potensial, men mener at det krever investering i både hus og folk.

–Festiviteten kan igjen bli et aktivt og flott hus, men det er krevende å begynne på nytt og bygge opp tilbudet fra bunnen igjen. Det krever at kommunen bruker penger på å få så mange ansatte at huset kan være åpent både dag og kveld med en turnusordning. Vi klarte det på 90-tallet takket være en formidabel innsats fra de ansatte, som var en utrolig flott gjeng å jobbe sammen med, sier hun.

Godt å våttå om kinohistorien

1912: Rosenlunds kino og Bjerkans kino flytter til Festiviteten

1917: Kinodriften i Festiviteten tas over av Levanger by, som etter hvert blir Levanger kommune.

1921: Første lysbildereklame før forestilling.

1923: Første reklame på film.

1931: Den første lydfilmen vises.

1939: Kiosksalg åpnes ved kinoen.

1947: Kinoreklamen overtas i kommunal regi.

1948: Festiviteten bygges om.

1973: Innkjøp av fullt automatiserte maskiner.

1993: Restaurering og oppgradering av bygget. Teleskopamfi monteres.

2001: Fast amfi monteres.

2010: Kinoen blir digitalisert. Første film i desember: «Hjem til jul».

2014: Festiviteten kåres til Årets kino i Norge.

2019: Slutt på kinodrift i Festiviteten.