«På en uke på Skånes tjente jeg like mye som på en måned som bud med Arbeideravisa»

Poteten. En allsidig rotfrukt som mange har et forhold til. Både på middagsbordet og i åkeren. Foto: NTB og AP   Foto: NTB / Gorm Kallestad / AP

Kultur

–Tell Laura I love her, tell Laura I need her, sang vi mens vi jobbet på. For å tjene noen grunker selv, plukket jeg altså poteter på gårdene i potetferiene. Amdahl på Skånes betalte best.

På en uke på Skånes tjente jeg like mye som på en måned som bud med Arbeideravisa. Så derfor sykla jeg glatt til Amdahls fra Levanger klokka halv syv om morgenen i potetferiene. Dessuten fikk vi varm lapskaus til nons. Den tinte den verste neglebiten og smakte utmerket.

Og selv om det var ruskevær fra sørvest, var det ikke farlig så lenge en gikk i le av den brede baken til Marianne Margarin. Marianne het naturligvis ikke Margarin til etternavn; hun fikk det navnet på folkemunne fordi hun ble dømt for å ha stjålet margarin på Innherred Sykehus der hun jobba. Men hun hadde neppe stjålet mer enn de andre ansatte på kjøkkenet.

Likevel ble det Marianne som ble hengt ut, til og med i russetoget ett år. Det kan ha hatt sammenheng med at hun var kvæn og kom utenfra: hun hadde kommet sørover under evakueringa av Nord Norge og ble værende her. Slik ble hun aldri en del av det inntrøndske føydalsamfunnet.

Marianne var husholderske hos min morfar etter dommen. Han hadde ikke noe galt å si om henne, tvert om; hun var et arbeidsjern av Guds nåde og dessuten blid og hyggelig. At hun tok med seg det hun syntes det var for mye av på Vollan, lagde ikke morfaren min noe stort nummer av. For hun bragte med seg andre ting tilbake, som det igjen var for lite av på Vollan.

– Naturfolk er sånn, sa morfaren min. Han mente at det var de som fant opp det med å dele godene og at de aldri riktig lot seg innordne i den kapitalistiske orden.

Et gammelt minne fra potetplukking. Bikkvogna med Terje Carlsen og Anne Grete Jenssen ca 1960. Foto: Privat  

Men vaskemaskina var Marianne ikke like fortrolig med. En gang hadde hun pakka inn en hel fillerye på flere meter inn i den. Matta ble tung av vann og stri å hanskes med. Det så mer ut som hun sto og trakk ut en kalv da hun ville gjenerobre matta. Jeg har selv vært med å trekke ut en kalv ut av en ku, der kalven lå i seteleie, så jeg vet hva jeg snakker om. Vi festa tau i bakbena på kalven og jeg dro det jeg var kar om. Det gikk bra og både kua og kalven berga.

Men altså potetferie. Potetferien hadde sin opprinnelse fra krigens dager da bøndene måtte ha hjelp til å få inn potetene. Mange barn tok derfor en pause fra skolearbeidet for å hjelpe til og kanskje tjene noen slanter. Høstferien var potetferie til ut på 1980-tallet. Svært mange skoleelever jobbet i åkeren i høstferien.

Det var bare folkeskolen i Levanger by som ikke hadde potetferie, men de fikk fri likevel da lærerne skulle ha kurs. Så noen derifra meldte seg også i den nyttige knolls tjeneste. For nyttig har poteten vært siden den ble en del av kostholdet i Norge på 1800-tallet. Potet og sild reddet mange liv i tider det var magert med annen føde. Derfor fikk man et fenomen under betegnelsen, Potetprest. Han, for det var bare en han da, forkynte potetens evangelium, gjerne med patos.

Noen forskere mener at potetens ankomst var årsaken til at radesyken forsvant. Radesyken var som Bjarne Bjorvatn skriver i Tidsskrift for den norske legeforening en typisk armodssykdom. Betegnelsen «potet» regner man med ble tatt i bruk på 1700-tallet, som var omtrent da poteten ble innført i norsk landbruk. «Dette var med andre ord ikke et nytt begrep, men det var et begrep forbeholdt lærer og prest, som tidligere fortalt.

Potet var et høytidelig ord. «Potet er da også et låneord fra spansk, patata eller batata, som egentlig betyr søtpotet», skriver Kristin Synnøve Kjos i Khrono. Engang var altså poteter noe fint, så fint at noen folk gjerne kalte den jordeple, for ikke å bli oppfattet som snobbet. Slik er det ikke lenger i the global village der pasta og ris erstatter poteten.

Men det er ikke så langt fra Skånes til cutting edge forskning som man gjerne vil tro, poteten er adskillig nærmere den nye tid enn både ris og pasta. For når de brave menn og kvinner engang setter kursen mot Mars, vil de ha poteten som den bærende forutsetning for ferden. Rotknollens overjordiske grønnplante vil skape nødvendig med oksygen og fjerne karbondioksyd under den tre år lange ferden, den underjordiske delen vil sikre astronautene kullhydrater, sporstoffer og vitaminer.

De kulturelle røttene til denne nyttige knoll stammer fra Andesfjellene, der potetplanten har vært dyrket i 8000 år. Siden da har folk i Andesfjellene dyrket frem hundrevis av sorter av poteter, langt flere enn den Beate, Pimpernell, Mandel og Kers Pink som vi ble kjent med under potetferien. 10 millioner folk eller rundt tretti prosent av Perus befolkning lever over 3000 meters høyde, høyt opp i Andelsfjellene.

Uten den tilpasningsdyktige rotknollen ville de neppe ha overlevd, ja ikke bare det, de skapte en av verdens rikeste sivilisasjoner, Inkariket, inntil de spanske conquisdorene kom og nærmest utslettet den. Inkariket var et avansert, men strengt hierarkisk samfunn, omtrent som Hans Rotmos, Verdalen.

Skjønt, poteten forente høy og lav, alle var avhengige av den. For oss som ikke er helt unge lenger, vekker visa, Gammelpoteta, av Hans Rotmo rike assosiasjoner: «Der kjem han Gammel Jo med gammelmerra, og med gammelkjerra gjennom gammeldøra, han ska opp i potetsenga oppi potetenga , og plukk gammelpotet gamle mann».

Poteten som bestanddel i norsk kosthold har nok sett sin beste tid. Foreløpig. Men under krigen dyrket man poteter til og med i Slottsparken, og i den populære Barne-TV-serien Portveien på åttitallet sang Eli og Jarl at vi ble sterke og friske hvis vi spiste poteter. «Samme hva du heter, spiser du poteter, og nå kan du bukke, ryggen din og plukke», heter det i Potetvisa til Prøysen.

Og etter noen dager i potetåkeren, hadde vi fått den fineste Kongsbergknekk. Først da kunne du rette ryggen. Å rette ryggen er i dag et begrep som er på vei ut av ordforrådet. Men det kunne du gjøre når du holdt fem gule tikronersedler opp foran mora di etter en uke i potetåkeren.

At du hadde fått kysse din fineste jenta i det lune høyet på låven i middagskvila, eller i alle fall fått holde den brannrøde katta hennes, det snakket du kanskje ikke så høyt om til de voksne dengang.

Men jeg vet ikke hva som er finere med å sette muskler og hjerne på pause en hel uke i høstferien enn å ta del i å bringe grøden i hus. Som med Tell Laura i love her, er også potetferiens sorti et foreløpig punktum over det 20 århundre. Derved forfaller også kunnskapen om den nyttige knoll.

For betterdø setter ikke Coop’en, Rema og Kiwi’n poteten under det skarpeste lys i butikken i dag. Den tar seg kanskje bra ut, og den svært giftige konsekvensen av denne kunnskapsløse omgangen med den nyttige knoll, solanin, har jo bare et fåtall hørt om likevel i dag. Men det hadde Marianne Margarin suveren kunnskap om, enda hun hadde bare syv år annehver dag på en dårlig folkeskole i Finnmark.

«So long, Marianne, it's time that we began. To laugh and cry and cry and laugh about it all again».