Et krigsdrama som kan kunsten å bevege

Flyktningelosen er en viktig fortelling for ettertiden om de mellommenneskelige ofrene under 2. verdenskrig.
Kultur

– Det er så godt å endelig komme i gang og å få roet nervene, utbrøt en svært spent Marte Hallem like før generalprøven på Flyktningelosen torsdag kveld. Den siste uken har vært hektisk for alle som står bak forestillingen, som baserer seg på et vell av krigslitteratur og førstehåndsfortellinger fra de siste gjenlevende flyktningelosene i Verdalsregionen. En liten, strengt hemmelig motstandsgruppe sørget under krigsårene for å lose krigsfanger og personer i Nazi-Tysklands søkelys over til Sverige.

Lang utvikling

Ideen rundt forestillingen ble unnfanget hos Marte Hallem for omkring fire år siden, og hun har brukt lang tid på å utvikle forestillingen til dagens storformat i borggården på kultursenteret på Stiklestad. Det vises i både scenografi, den oppbyggende musikken og innslagene med autentiske taler fra krigsårene som tidsbevis flettet inn blant bjørketrær og små sidescener som deler opp historieskillene.

– Det var naturlig å knytte forestillingen opp mot et jubileumsår for krigen, så det var viktig å få satt opp stykket i år, sier Hallem.

Teateret satser høyt med tre profesjonelle skuespillere i hovedrollene, sammen med 40 amatørskuespillere.

Stille traumer

Det er et lurt grep, og på mange måter er hovedrollene oppsetningens største styrke. De gir nødvendig kraft til dramaet, og levner heller ingen tvil om hvilken styrke som motstandsgruppene måtte samle for å overleve. Den innbitte, jagende følelsen av å måtte yte motstand mot overgrepene tvinger også Margrete (Line Heie Hallem) til å risikere alt og trosse både seg selv om familien. Det er vanskelig å ikke la seg bevege av kjærligheten og desperasjonen mellom ektefellene Margrete og Reidar (Lavrans Haga). På samme nivå ligger den uuttalte smerten og skjulte traumer fra tidligere kriger, som Reidars far portretterer glimrende. Det ligger mer mellom linjene enn det som blir uttalt på scenen, og det psykologiske aspektet i en truende verden er det som gir fortellingen nerve. Nettopp derfor er musikkteateret midt i blinken for skoleklasser såvel som alle andre.

Uventet

Tyskernes inntog har ikke hovedfokuset i forestillingen, og regien dveler heller ikke lenge ved brutalitetene og losenes farefulle ferd. Vekten legges på ringvirkningene av selvoppofringen og konsekvensene det fikk for de etterlatte, som var tvunget til å holde fasaden. Fortellingen er også et tidsvitne på hvordan familielivet alltid er et krigsoffer på tvers av generasjoner. I så måte er trekantdramaet mellom Reidar, Margrete og den NS-registrerte storbonden August på nabogården interessant, og skulle gjerne kunne ha fått enda større spillerom.

Oppsetningen er loset stramt i havn av regissør Espen Løvås, og er mer enn tidsaktuell nok til å fortjene spilletid ut over de oppsatte forestillingene fram til 21. juni. I så måte er det også grunn til å tro at historien, med et tilnærmet uendelig bakgrunnsmateriale, kan bygges ut videre til flere avsnitt i framtiden. Det er i hvert fall lov å håpe.

Omtalen er basert på generalprøven torsdag.