Kenneth Lyng Myrslo klasker håndflata mot ei hånd fra en blodfan. Lørdagskvelden er ung, men allerede svett. Hausen er yr av øl.
Det finnes flere forklaringer på opprinnelsen til fenomenet der to personer klasker hender mot hverandre. Baseballspillerne Dusty Baker og Glen Burke gjorde en «high five» på Los Angeles Dodgers 2. oktober 1977.
21. mai 2022 er «Vårt hjem» i Steinkjer scenen for den samme entusisasme. Men nå snakker vi rock. Om kulturpubens offisielle navn for utenforstående kan gi assosiasjoner til et rekonvalenshjem for seniorer, skal du ikke la deg lure. Jovisst er det en høy snittalderen i puben, men på scenen er det ungdommelig pågangsmot. Den ennå unge verdalsgjengen i Prospect er hyret inn som oppvarming til legendariske Backstreet Girls fra Oslo. Den oppgaven tar Prospect på aller største alvor. Kvelden før - ærverdige Byscenen - sitter fortsatt i kroppen hos dem. Her er det Plug ‘n’ play, Dirty needs og Rock and shout som om det gjelder liv.
«Vårt hjem er ikke et dårlig sted å være» for å omskrive en kjent hardrock-klassiker. Myrslo klatrer høyt og lavt mens ølglass, Dahls-bokser og Coronaflasker løftes opp som det var trofeer og olympiske flammer. - E dåkk klar for Back Street Girls, skriker Myrslo og får ildnet opp folket - også de som omkranser bordene bakover i rommet.
En halvtime og et uant antall halvlitere senere, ramler de fire «bakgårdsjentene» inn på scenen. Den neste timen burde fått et kapittel i Steinkjerleksikonet, i den grad oppslagsverket har emneknaggen rock.
Gitaristen i det Small Faces, Steve Mariott, ble kalt «little fellow». Han var rabiat med gitaren og en inkarnasjon av rock. I Petter Baarli ser vi det samme, ikke bare en dedikasjon av en annen verden, men en grenseløs gå-på-vilje med gitaren som våpen. «This machine kills facsists» - skrev Woody Guthrie på sin kassegitar. Baarlis el-gitar gjør utvilsomt det samme, men her er det ingen trøstende ballader å slukke sorgene med.
Baarli tar også kverken på all slags mental og fysisk gruff som måtte sitte igjen etter pandemiårene. Her duckwalkes det inn i midnattstimen, Jack Daniels løfter på hatten og vokalist Bjørn fra Plankebyen henger over mikrofonstativet. Her får vi Alice Cooper, Joey Ramone og Lemmy Kilmister i en og samme person.
Det gønnes på og folket er «awrite, awrite, awrite». Og når «Hizbollah rock n rollah» løfter puben fra Kongens gate, da forstår du meldingen om ikke å svikte din venn: «Never let your best friend down.» Det er rett fram upolert rock slik vi ble flasket opp med til vinylskiver av Ramones, Status Quo og AC/DC.
Ute i mainatten der Steinkjerelva ypper seg, siterer jeg vokalist Bjørn Muller: «Backstreet girls er det kuleste bandet i verden. Mens resten av verden snurrer rundt står Backstreet Girls stille.»
Akkurat det trengs sånn innimellom alt vi ikke forstår. Ja, absolutt en høy femmer - om vi skal trille terning.
«Vill politijakt ved Trones»: – Det var nok noen som fikk seg en overraskelse