– Det var altså så koselig på Levanger før i tida. Lørdagene i sentrum. Det var flere bakerier og konditorer, konfeksjonsbutikker, to slaktere også, og hos Barstad var det hattebutikk. Nei, slik er det ikke i dag. Det ble ikke noe trivelig i sentrum etter at Magneten kom.

Bjørn Lorås mimrer over tidligere tider i Levanger. Når har han bodd i Oslo i over 35 år, og han husker med glede oppveksten i Jernbanegata.

- Jeg vokste opp rett over gata for hvor den katolske kirken ligger i dag. Den gang var det masse barn og ungdommer i sentrum.

Bjørn Lorås flyttet ikke så lenge etter at han ble ferdig med gymnaset i 1979. Venninnen Gunn Hegdahl, hun også fra Levanger, lokket han til Oslo.

–Jeg visste ikke hva jeg skulle bli, så da passet det godt at Gunn hadde fikset jobb til meg – det gjorde det lettere «å pakke snippesken».

Det var kantinen på Sogn studentby som ble første stoppested i arbeidslivet i hovedstaden, og på mange måter kan en vel si at Bjørn har holdt seg innen den bransjen siden da.

Men først fant Bjørn ut at han måtte få seg litt mer utdanning. Så etter noen år på Sogn så tok han teatervitenskap mellomfag, men uten at det ble en karriere på de «skrå bredder».

–Jeg jobbet deltid på det kjente utestedet Lorry mens jeg studerte. Etter hvert ble det fast jobb, og når jeg etter hvert ble kalt «Mr. Lorry» av enkelte stamgjester, så skjønner du sikkert at det ble noen år der.

Rundt 1990 hadde Bjørn en pause fra restaurantlivet. Da jobbet han på asylmottak i fem år, men da behovet der ble mindre, så lokket den gamle bransjen han tilbake

Nå jobber han på den ene av to restauranter ved det nye operabygget i Bjørvika. Skjønt nytt og nytt.

Det ble faktisk åpnet for snart 10 år siden – i april 2008, og like lenge har faktisk Bjørn også vært der.

Der trives han godt med sine operaelskende stamgjester.

–Ja, det er mange som ser absolutt alt av forestillinger, og de spiser gjerne før de skal blir underholdt. Det er ekstra hyggelig når folk ringer og bestiller bord, og ber om å få sitte ved et av mine bord.

Både tidligere og nå, hender det rett som det er at Bjørn treffer folk fra hjemtraktene.

- Det er faktisk veldig hyggelig. Noen kjenner meg igjen, uten at jeg nødvendigvis vet hva de heter, men da snakker vi selvsagt om Levanger.

Hva savner du fra Levanger?

–Det er vel egentlig ikke så mye. Men ikke noe stygt sagt om Levanger. Det er koselig å komme hjem på besøk.

Ditt beste minne fra Levanger?

–En fint sted å vokse opp. Mange venner gjennom oppveksten som jeg fortsatt har kontakt med takket være sosiale medier. I tillegg treffer jeg mange gamle kjente når jeg er på besøk.

Når jeg er i Levanger så går mye tur i og rundt sentrum, og da kommer ulike minner tilbake fra den gang for mange år siden. Det blir nesten som å bla i sin egen historiebok. Jeg liker å gå tur. Det gjør jeg mye her i Oslo også, og da med skritt-teller med meg selvsagt.

Hva savner du minst?

–Det er i grunnen ikke så mye. Jeg har blitt et storbymenneske og setter pris på de muligheter og tilbud som finnes her.

Hva skal til for at du flytter tilbake?

Det skal nok mye til – dessverre. Har bodd i Oslo siden jeg var 21 år, nå er jeg 57, men så lenge min mor Bjørg lever så blir det ofte turer nordover. Hun er 79 år og fortsatt en sprek dame, så derfor håper jeg på mange besøk hjem til Levanger – fortsatt i noen år.