36 år har gått siden filmen Top Gun frelste en hel verden med sine kjekke mennesker i bar overkropp/uniform, ville actionsekvenser i lufta, et kult soundtrack og veldig fine bilder. Man kan lett spørre seg selv om den filmen egentlig var finansiert av det amerikanske forsvaret for å fungere som en rekrutteringsfilm innenfor kampflyskolen.

For originalen fra 1986 er og blir en ikonisk film. Jeg var veldig sent ute med å se den, men jeg husker godt at jeg ble imponert over den pompøse, og ikke spesielt innholdsrike, filmen som veldig mange har et sterkt forhold til.

Ser man den for første gang i 2022 er det ikke mye som skiller filmen fra en amerikansk Cola-reklame, hvor alt virker å være den amerikanske drømmen. Og det er ikke så vanskelig å skjønne når man vet hvilken situasjon USA var i i 1986. Det var på tampen av den kalde krigen, russerne var fienden og narkotikaen fløt blant unge. Her var det viktig å sende ut et bilde om at USA er best og størst, og alt er perfekt.

Dette er skikkelig moro!

I 2022 er verden og USA i en helt annen situasjon, men likevel trenger nok amerikanerne en liten selvtillitsboost, og muligheten til å koble av all elendighet i en kinosal. Da passer det godt at etterlengtede oppfølgeren på Top Gun suser inn i kinosalene. Og forventningene er skyhøye! Tom Cruise virker ikke en dag eldre enn det han fremsto som for 36 år siden, og motorene på kampflyene brøler minst like mye som på 80-tallet. Dette er skikkelig moro!

I filmen møter vi Captain Pete «Maverick» Mitchell (Tom Cruise), som blir kalt tilbake til Top Gun-akademiet for å lære opp unge toppiloter til et livsfarlig, og nesten umulig, oppdrag bak fiendens linjer. Fortiden innhenter han raskt når han oppdager at sønnen til hans gamle co-pilot («Goose») Bradley «Rooster» Bradshaw (Miles Teller) er i akademiet. Vi som har sett originalen husker godt at «Goose» omkom under en treningsøvelse, i samme fly som «Maverick».

Dette byr selvsagt på litt spenning, i tillegg til at vi får ispedd en del testosteron på siden av de andre i gruppa. Vi stifter også bekjentskap med Penny Benjamin (Jennifer Connelly), som «Maverick» åpenbart har en historie med.

Kinofilm med stor K

Jeg hadde helt vanvittig høye forventninger til Top Gun: Maverick. Overraskelsen over at den innfridde til de grader var så stor at jeg (helt alene i en kinosal) ropte «YEAAAAH!!!!» under enkelte scener. Hvis det i det hele tatt skulle være noen som helst tvil om dette: Ja, dette er en kinofilm med stor K! Og mitt brede glis ga seg ikke før rulleteksten kom.

Kampscenene er heftige, flymotorene durer i setet, humoren sitter og det er nesten umulig å bli skuffet. Regissør Joseph Kinski klarer også å balansere andelen nostalgi, klisjeer og empati på en mesterlig god måte.

Særlig sistnevnte. Originalen er ikke akkurat kjent for å spille på de sarte hjertestrengene, men Top Gun: Maverick lykkes i å ha flere lag og klarer å overraske inn i mellom, selv om du garantert skjønner hvor det hele ender i løpet av filmen, mens du sakte, men sikkert tømmer den store popkornbøtta di.

Kjenner suget i magen

Tom Cruise virker omtrent to uker eldre enn han så ut i den originale Top Gun-filmen fra 80-tallet. Foto: Scott Garfield / Scott Garfield

Men man må for alvor ta denne filmen for det den er. Det er åpenbart at medprodusent Cruise har bedt om å få fly enda mer med jagerflyene fordi det er moro. Det er ikke verdens beste manus, og som nevnt byr ikke selve handlingen på de veldig store overraskelsene. Det er en litt hjernedød actionfilm, men omtrent alt annet rundt handlingen fungerer så til de grader.

Du kjenner suget i magen i det Cruise vender, tøyer og strekker flymaskinen sin til det umenneskelige. Spilletiden på to timer og sytten minutter kan kanskje skremme noen, men strukturen i filmen veier godt opp for dette. Du kjeder deg ikke ett eneste sekund i denne filmen.

Jeg har nevnt noen ankepunkter over her, men mitt største er at vi ikke helt kommer inn under huden på to «skurker» i filmen i de to brilliante skuespillerne Jon Hamm og Ed Harris, som vi vet kan gå inn i karakterer for å bli en ekstra motstand for våre helter.

Top Gun: Maverick er kanskje ikke, i likhet med originalen, den mest originale eller smarteste filmen du blir å se i år. Men den er jaggu meg spektakulær og kul. Her er jeg sikker på at de fleste som har et forhold til originalen blir å kjenne sin besøkstid, og de kan til og med finne på å ta med seg ungdommen de har rukket å anskaffe seg mens de har ventet på en Top Gun-oppfølger i hele 36 år.

For dette er utvilsomt en av årets beste kinoopplevelser så langt i år. Jeg kvier meg litt for å trille terningkast seks her... for sekseren skal jo henge høyt. Men vettu hva. Dette er så kult at det blir jaggu blir seks.

Jennifer Connelly er Tom Cruises nye flamme i Top Gun: Maverick Foto: Scott Garfield / Scott Garfield