Da han og kona bestemte seg for å bosette seg i Levanger, kjøpte de like godt sin første bolig usett. Men det begynner å bli noen år siden.

Per Dagfinn Eriksen (70) har nemlig hatt god tid på seg til å la seg forme til levangsbygg, nærmere bestemt nessebygg. Sin første befatning med byen fikk han da han i 1969 tok med seg både kjæreste, cello og leselyst og flyttet til Levanger for å begynne på Levanger lærerskole. Her hadde også kona Ellen studieplass. De to har vært sammen helt siden de traff hverandre på gymnaset i fødebyen Narvik. Godt og vel femti år senere har de innledet pensjonisttilværelsen med base på Nesset i Levanger, men med reiselysten intakt.

Mer ordentlige fjell i nord

Ikke minst når noen blinker med en billett nordover.

–Det blir nok fort fem-seks turer i året til Narvik, forteller Per Dagfinn Eriksen, som senest nå i februar var nordafor for å besøke sin mor. I begynnelsen av mars bærer det nordover på nytt, denne gang til fritidshuset ekteparet eier i Lofoten.

Eriksen var 21 år gammel da han først orienterte seg mot Levanger, like etter at han hadde levert inn kongens grønne klær og avsluttet året som militærpoliti ved Vatne leir i Sandnes. Ny og ukjent, men likevel med en interesse for stedet som i praksis gjorde at han strandet her etter ha fullført utdanningen. Riktignok avløst av noen år som musikkstudent i Stavanger og lærerjobb i Lofoten. Det var levangsbygg han skulle bli.

Ikke det at han visste all verden om stedet fra før, for som så ofte spiller tilfeldighetene store roller i livene til folk. Men han hadde i alle fall hørt om Norske Skog, sykehuset og at det var en landbrukskommune.

–Som nordlending mener jeg jo at de ordentlige fjella ligger i nord, men områdene her i Trøndelag er også flotte, og de gir spesielt fantastiske muligheter for å få på ski, sier han.

Beliggenheten

Yrkesmessig har 70-åringen lagt bak seg en akademisk karriere. Det har resultert i stillinger ved lærerskolen, Frol ungdomsskole, Skogn folkehøgskole og Inderøy videregående, i tillegg til at han i ti år var studierektor i Norsk musikkråd.

Med familie og røtter i Narvik, fritidshus i Lofoten og med barn bosatt på Østlandet, men med røtter i Trøndelag, er det naturlig at Levanger er som midt i sentrum for Per Dagfinn Eriksen.

–En kjempefin by med en fantastisk beliggenhet. Hvis du ikke liker det kjempeurbane, er Levanger en fin mellomting, med Trondheim på en armlengdes avstand. Vi benytter oss av de tilbudene som finnes, og jeg synes det foregår ting, sier han. Og gjør det klart at han føler seg som en nessebygg. På klingende narvikdialekt.

–Du har holdt på dialekten?

–I Narvik får jeg høre at jeg snakker dialekt som de gjorde da jeg flyttet derfra, ler han. Eriksen forklarer at mangfoldet i Levanger, med tilflyttere fra alle steder og med alle dialekter, er av stor betydning for at han ikke har «behøvd» å spile aksenten fra nordnorsk til trøndersk. Dialektisk sett får han i muntert lag gjennomgå noe når hans kolleger i Oktetten byr på sine trøndertekster, og ber Per Dagfinn om å synge dem.

Oktetten er limet

At det foregår ting i byen, er han faktisk også positivt skyldig i selv. Som en av tre er han den absolutte veteranen i Levangeroktetten, vært med i ensemblets samtlige 37,5 år. Det har betydd, og betyr fortsatt veldig mye. Oktetten ble etablert i 1980, etter at åtte gode lærervenner fant sammen under felles ønske av å formidle noe utøvende artisteri, mer enn hver og en av dem gjorde i undervisningssammenheng.

–Levangeroktetten har blitt som et sterkt lim, poengterer han. Mer enn musikk. Oktetten er ikke bare åtte, de er 16, med mye moro sammen også i andre sammenhenger enn på scenen.

–Mangler det noe i Levanger?

–Jeg vil ikke stille meg i noe hylekor. Vi oppsøker det vi trives best med, og det meste av det finner vi her i Levanger. Vi kommer til å bo her så lenge vi kan. Vi har til og med innrettet oss i et hus som gjør det mulig med rullator. Selv om vi har noen reir nordafor, er det i Levanger vi hører hjemme.