«47 Ronin» har hatt en trang og lang fødsel. Den ble filmet allerede i 2011 med et grandiost budsjett, men ble så hjemsøkt av utsettelser og produksjonsproblemer. Når den endelig har fått kinopremiere, så er det ikke til mye fanfare fra kritikere og publikum.

Nettstedet Rotten tomatoes, som gir en scoreprosent fra 0 til 100 prosent basert på antall positive og negative anmeldelser fra alle mulige filmkritikere verden over, gir 47 Ronin en stakkarslig score på 11 prosent. Det er en i overkant streng dom.

Det viktigste er døden

Dette er en sær versjon, til Hollywood å være i alle fall, av en gammel japansk legende om 47 utsøtte samuraier, såkalte ronin, som hevner sin herre etter at han har blitt forhekset til å sette seg selv i vanære og dermed begår selvmord.

Selvmordet, såkalt Harakiri, er den eneste måten å gjenopprette tapt ære på. De 47 utstøtte samuraiene er drevet av et sykelig behov etter å gjenopprette æren etter sin vanærede herre. De er egentlig et ganske mørkt verdenssyn som ligger i bunn av disse samuraifolkne. De vet at om de lykkes i å ta livet av han onde fyrsten som vanæret deres herre, så vil de være tvunget til selv å begå selvmord også, men det har de ingenting i mot.

Et ærefult selvmord er visstnok den beste måten å dø på for en samurai. Tilgivelse og forsoning er aldri noe tema for denne gjengen her. Alt dreier seg om ære og de er følgelig ikke de lystigste folkene man kan tenke seg. Det er riktignok en av ex-samuraiene som er en smule overvektig, og han står selvfølgelig for filmens eneste vittighet.

Men til tross for dårlig utviklet humoristisk sans, så kan de virkelig slåss med sverd. Soldater, store hårete beist med åtte øyne og horn, drager, alt sammen kan beseires med samuraisverd.

Kul Keanu

Alle skuespillerne er asiater, unntatt Keanu Reeves som spiller er Kai, en utstøtt bastard oppfostret av fugleaktige demoner i dødsriket og som senere blir en del av de 47 ronin. Filmen har fått mye tyn på grunn av at Keanu Reeves ikke er troverdig, og ikke de asiatiske skuespillerne for den saks skyld, men så ille er det da slettes ikke.

Det litt mutte uttrykket til Reeves passer for en kjærlighetssyk drapsmaskin med samuraisverd. La gå at noen av samuraiene ikke spiller på noe kjemperegister her, men samuraiene var vel ganske reserverte folk og det holder i lange baner og kunne holde et troverdig steinansikt. Filmen er også ganske kul å se på.

Det er en forunderlig blanding av tradisjonell japansk estetikk, crazy moderne fargebruk, litt sånn ringens herre-aktige landskap her og der og en scene som ser ut som er klippet ut fra Pirates of the caribbean. Man kan jo mene hva man vil om det, men kjedelig er det i alle fall ikke, eller jo, filmen har faktisk blitt beskyldt for å være kjedelig også, men den påstanden er nesten like absurd som filmen selv.

Terningkast: 4