Vi hadde en underlig middag her om dagen. Alle kaklet i munnen på hverandre, alle samtaler var visst like viktige, og det var i det hele tatt litt vanskelig å bryte gjennom lydmuren. Selv holdt jeg vel en slags monolog, det var sikkert om rydding eller noe annet som av en eller annen grunn er blitt mitt lodd å minne om - og stort sett utføre også skal sies - og som resten av forsamlingen stort sett finner utrolig uinteressant. Men til slutt var det en eller annen som oppfattet at jeg forsøkte å si noe.
–Hva er det du sier mamma?
–Nei, jeg sitter nå her og snakker med veggen, sukket jeg.
Det ble sporenstreks blikkstille fra treåringen ved siden av meg. Hun ble sittende lenge og kikke på veggen, før hun undrende spurte:
–Hvorfor snakker du med veggen, mamma?
Jeg forsøkte å mumle noe om overført betydning og sånt, men det virker som om hun ikke har lært om det i barnehagen ennå.
–Kan veggen snakke, mamma? Hva snakker du med veggen om?
Hjertesukket mitt hjalp forsåvidt, for resten av måltidet ble hun sittende og fundere på dette. Og storebrødrene satt og fniste av lillesøstera si. Dermed ble middagen litt roligere sånn jevnt over og det var jo for så vidt greit, selv om ryddinga kom i bakleksa. Nok en gang, vil gnagsåret meg kanskje si da.
Det minner meg forresten om den gangen tiåringen var noen år yngre enn han er nå og plutselig sto og la bacon på panna si da vi laget pannekaker. Jeg forsto virkelig ikke hvorfor før jeg kom på følgende passiar noen minutter i forveien:
–Kan jeg spise dette mamma?
–Nei, det er rå bacon. Vi bør nok ha det i panna først.