Før jeg skulle begynne å skrive anmeldelsen av gårsdagens konsert i Stiklestadkirka satte jeg på det nye albumet til Gjermund Larsen, for å ha musikken på øret mens jeg skrev, og akkurat som i Stiklestadkirka ble jeg grepet av hvor usedvanlig vakkert det er. Det er faktisk så gripende vakkert at jeg ikke fikk begynt å skrive. I stedet ble jeg bare sittende å lytte og til slutt innså jeg at jeg var nødt til å skru musikken av hvis jeg skulle få noe gjort.

Det nye albumet som Gjermund turnerer med nå heter Trønderbarokk, og har fått navn etter en av signaturstykkene hans. Med seg på platen og turneen har han bror Einar Olav Larsen og Trondheimsolistene. Under konserten ble platen spilt i sin helhet fra start til slutt, men med et avbrekk hvor Larsen-brødrene tok seg en velfortjent pause og Trondheimsolistene spilte en avdeling med ungarsk folkemusikk av Bela Bartok.

Osa-suiten fenget

Den første avdelingen besto av Osasuiten som Gjermund skrev for Osafestivalen på Voss i 2010. Den starter lavmælt med Bullsull, hvor ensemblet legger et teppe av lange og skjøre toner som Gjermund og Einar Olav spiller florlett over. Det høres ut som en mystisk tåkeskog. Så letter tåkesløret og ensemblet innfører en pizzicatofigur som gir et fint rytmisk driv. Lydbildet utvides, og strekker seg fra dyp og klangfull bass til den lyse fela, med en hel masse som foregår i mellom.

Andresatsen har fått navnet Osamannen, og her heves intensiteten. Einar Olav spiller innledningsvis en rask og repetitiv figur, som ligger som en spent nerve under Gjermunds og ensemblets harmonier. Så forløses spenningen i et storslått melodisk parti med stor oppdrift. Denne melodien er ikke rent lite nasjonalromantisk i klangen, men ikke på en endimensjonal Freia-reklame-måte, for det kommer stadig vendinger med mer melankolske drag som balanserer. Når det fulle ensemblet smelter sammen med melodilinjen som de to felene spiller, blir lydbildet veldig fyldig og harmonisk sammensatt, samtidig som det virkelig henger sammen som en helhet.

Teknisk artisteri

Osa-suiten sluttet med et brak med tittelsatsen Trønderbarokk. Denne satsen viser virkelig hvor godt Gjermund har kombinert folkemusikk og klassisk musikk, og det går unna med imponerende virtuositet og tempo. Satsen har også et ganske eksperimentelt parti hvor en kakofoni av merkelige fele- og fiolinlyder liksom tar sats opp til innspurten av satsen. Det er effektfullt og får fram det tekniske artisteriet som Gjermund og Einar Olav behersker så godt.

Etter Osa-Suiten spilte Trondheimssolistene avdelingen med ungarsk folkemusikk og det virket som om den ungarske folkesjelen har gjennomgått mer lidelse og lengsel enn den norske. I alle fall ble det uttrykkelig demonstrert hvilket klagende instrument fiolinen kan være. Mørket og pinselen ble imidlertid snart avløst av et svært potent og sprelsk parti, som viste at det heldigvis ikke har vært bare sorgen med ungarerne.

Brudens bryllupsdag

Etter det ungarske avbrekket ble brødrene Larsen klappet inn igjen og det var klart for den seks satser lange brudesuiten som Gjermund skrev til Førdefestivalen i 2011. De seks satsene beskriver en brud gjennom bryllupsdagen, fra hun forbereder seg om morgenen til bryllupsfesten om kvelden. Suiten er variert og musikken beskriver godt de ulike stemningene som oppstår gjennombryllupsdagen. Et enkelt felemotiv beskriver hvordan bruden litt forsiktig og prøvende våkner opp, men hun får snart fart på seg og motivet eskalerer ganske voldsomt i tempo.

Under tredjesatsen har bruden roet seg ned og er i ferd med å bli giftet bort. Et pizzicatomønster viser hvordan hun tripper opp mot alteret og en høystemt melodi ligger oppå i tjukke lag. Det blir i enkelte partier veldig høystemt, men like før det er i fare for å bli for mye, sniker det seg inn en vending i mer ettertenksom moll, og resultatet blir en forbløffende blanding av stemninger.

Sistesatsen heter Svingom og her er festen i ferd med å ta av. Avslutningssatsen er kanskje den mest folkelige av alt som ble spilt i løpet av kvelden og det var stor stas å høre spennet mellom det såkalt høy og lavkulturelle, om det går an å operere med de begrepene lenger.

Stiklestad-kirka var omtrent full og publikums begeistring var overveldende. Gjermund og Einar Olav fikk stående applaus og måtte gjøre flere ekstranummer før folk var sånn nogen lunde tilfredse. Det var ingen tvil om at dette var en mektig opplevelse.