Olavshaugen og Norgeshistorien
Utviklingsplanene på Stiklestad begynner å ta form. Her tror jeg det blir mye spennende å se fram til. Jeg kjenner selvsagt ikke planene i detalj, men har fått med meg at utvikling av Olavshaugen også vil være en viktig del av det arbeidet som skal settes i gang. Det ser jeg veldig fram til, Olavshaugen er kanskje mer sentral i fortellingen om Stiklestad enn mange er klar over. Det er mitt inntrykk at når man nevner Olavshaugens historie, så havner man veldig fort inn i fortellingen om 2. verdenskrig og den såkalte nazibautaen. Men Olavshaugen har en snart 1000-årig historie som handler om så uendelig mye mer enn den granittbautaen som stod på stedet i knapt ett år fra olsok 1944 til våren 1945. Jeg har lyst til å trekke fram deler av den historien.
Det var her det hele begynte
Det er allment akseptert at Olav Haraldsson døde nede på sletta, der Stiklestad kirke nå står. Der kunne også fortellingen om kong Olav Digre ha endt, hadde det ikke vært det som ble fortalt om merkelige hendelser etterpå. Og fortellingene om det som skjedde etterpå, starter på Olavshaugen. Snorre skriver om stiklestadbonden, Torgils Hålmuson, som fikk i oppdrag å ta vare på kongens lik etter slaget. Torgils bar liket til et lite tomt skur på den andre siden av garden. Tradisjonen sier at dette skuret stod der Olavsstøtta står i dag. Og det var da ting begynte å skje. Det var her legenden kunne fortelle om et merkelig lys over stedet der liket lå. Det var her det etter hvert oppstod en fortelling om den blinde mannen som på forunderlig vis fikk igjen synet sitt. I dag vil kanskje de fleste avfeie disse fortellingene som gammel overtro og helt uten historisk verdi. Det er i grunnen ganske uinteressant om disse legendene snakker sant eller ikke. Det som er sant, er at fortellingene ble fortalt, og levde blant vanlige folk i mange hundre år. Disse legendene, med utgangspunkt ved vår Olavshaug, er faktisk kimen til alt det vi i dag omtaler som Olavsarv. Hadde vi ikke hatt fortellingene om merkelige hendelser på Olavshaugen, så hadde vi ikke hatt middelalderens fortelling om Olav som Norges evige konge. Vi hadde ikke hatt noen Stiklestad kirke, eller andre Olavskirker rundt omkring i verden. Vi hadde heller ikke hatt Spelet eller Stiklestad Nasjonale kulturhus. Vi hadde antagelig heller ikke hatt Nidarosdomen. Med det som utgangspunkt skjønner vi at fortellingene fra Olavshaugen har vært med på å forme nordmenns identitet og selvbilde gjennom flere hundre år. Norge hadde faktisk ikke vært det samme uten fortellingene om underverkene på Olavshaugen på Stiklestad.
I legendesamlingen «Passio Olavi» som er skrevet på 1100-tallet, fortelles det om flere undere som skal ha skjedd på Stiklestad. Ikke alle disse er knyttet til Stiklestad kirke, ett sted står det konkret om ei kvinne som fikk synet tilbake «ved minnestedet til den hellige martyren». Det er ikke usannsynlig at det er Olavshaugen som er dette minnestedet. Olavshaugen kan faktisk være eldre som minnested enn Stiklestad kirke.
Da den lutherske presten Absalon Pedersson Beyer skrev boka «Om Norigs Rige» i 1560-årene, skriver han om den gamle løa som skal ha stått på Olavshaugen: «hvis blod synes ennå til denne dag udi en lade og kan aldrig udslettes med vann eller menneskehender» …
En annen prest, Peder Claussøn Friis, skriver noen år senere om den samme løa: «den Lade som hans Liig blev først i baaret, siges at staa der endu uforfalden».
Det kan selvsagt ikke dokumenteres at rester av ei høyløe fra 1030 fortsatt var synlig langt ut på 1500-tallet. Det som imidlertid er sikkert, er at fortellingen om stedet fortsatt var levende 500 år etter slaget. Fortellingen hadde endatil så stor betydning at den var verd å nevne når Norges-historien skulle skrives.
Olavsstøttene
Det eldste monumentet på Olavshaugen som er dokumentert, er den såkalte Lemfortstøtta, oppkalt etter oberst Johan Lemfort som var sjef for det Trondhjemske Infanteriregiment.
Da oberst Lemfort begynte å engasjere seg for å få reist et monument på Olavshaugen tidlig på 1700-tallet, stod det fra før et forfallent minnesmerke av tre på stedet.
Et minnesmerke, utført i tre, og som var falleferdig omkring 1710, kan godt ha stått der siden midten av 1600-tallet. Kanskje har det stått et minnesmerke der før den tid også. Vi vet faktisk ikke hvor lenge det har stått minnesmerke oppe på Olavshaugen.
Ved inngangen til 1800-tallet var Lemfort-støtta i sterkt forfall og er beskrevet som en «ravende og faldeferdige Murstøtte». Da stiftsamtsmann Frederik Adeler besøkte Stiklestad i 1803, ble han klar over støttas elendige forfatning. Han satte umiddelbart i gang et arbeid for å skaffe penger til et nytt monument. Adler flyttet i mellomtiden til Danmark, og ikke før i 1807 ble den nye Adler-støtta endelig reist på Olavshaugen, utført i dansk sandstein av en dansk kunstner. Støtta har form som foten av en ødelagt søyle, stående på en firkantet sokkel med et frittstående kors på toppen. Motivet kan symbolisere et liv som tok slutt så alt for tidlig. Monumentet kan også sees på som en søylefot med en påbegynt søyle, noe som kan tolkes som et uttrykk for en viktig gjerning som er påbegynt … Lemfort-støtta ble imidlertid ikke revet da den nye bautaen var på plass. I flere ti-år framover stod begge bautaene side om side på Olavshaugen. Støttene på Stiklestad ble faktisk ganske fort en attraksjon som «alle» måtte se, og kanskje også mene noe om. Ikke alle var like begeistret for det de så.
Bergensbiskopen Jacob Neuman besøkte Stiklestad i 1827. Han beskriver Adlerstøtta som «pompøs». Året etter er en tysk forfatter, Willibald Alexis, ved monumentene. Han skriver om begge bautaene og skriver blant annet: «Den skandinaviske hang til hvitkalking har også her herjet på en utilgivelig måte. Den gamle steinen er overalt kalket med glinsende hvit kalk og lyser freidig opp langt til fjells. Den blir derfor mer et tegn på nåtidens tåpelighet enn et symbol på fortidens storhet».
En engelsk prest som var på Stiklestad i 1839, skriver: «Det er et gammelt og et moderne monument til minne om det som hendte. Ingen av dem er på noen som helst måte hverken bemerkelsesverdig i smak, skjønnhet eller hensiktsmessighet».
Unionshistorien
Med unionen med Sverige fra 1814, fulgte også svenske prominensers besøk til Stiklestad. Sommeren 1825 ble det arrangert en felles militærøvelse med svenske og norske soldater på Værnes. 800 soldater fra Jämtlands Fältjägerkorps marsjerte fra Østersund og ned gjennom Verdalen. De la selvsagt turen om Stiklestad, hvor det både ble holdt taler, arrangert parade og skutt salutt til ære for St. Oluf.
Noen år senere kommer selveste kong Carl Johan. Han skal åpne den nye mellomriksvegen over fjellet. Morgenbladet skriver om besøket at da kongen går oppover mot støtta, blir han møtt med hurrarop fra folkemengden, og unge hvitkledde damer strør blomster på hans vei oppover bakken mot monumentet. Og avisa er opptatt av kontrasten mellom hvordan kongen mottas nå, sammenlignet med da kong Olav kom til samme sted 800 år tidligere. Nå er bondehæren byttet ut med hvitkledde unge damer, og kongen møtes med hurrarop og blomster i stedet for hær-rop og våpen.
Så vet vi videre at da Oscar II skulle til Nidaros for å krones til Norges konge i 1873, så la også han veien om Stiklestad. På ny var det stor folkeansamling og god stemning ved Olavshaugen, og det ble holdt taler som lovpriste unionen og landenes felles Olavs-historie.
Men så skjer det tydeligvis noe i den norske opinionen, bare ni år etter Oscar II, står Bjørnstjerne Bjørnson foran en stor folkemengde på samme sted og taler om «Selvstændighedens Æresfølelse» og maner til kamp mot unionen.
Olavshaugen forteller Norgeshistorie
Slik kan vi faktisk fortsette å fortelle Norges historie med Olavshaugen på Stiklestad som utgangspunkt.
Derfor er det viktig at når fortellingen om Olavshaugen skal fortelles, må det fortelles at stedet har vært et minnested i snart 1000 år, at støtta som står der nå, forteller Norgeshistorie og betraktes faktisk som Norges eldste eksisterende nasjonale monument.
Når fortellingen om Olavshaugen skal fortelles, må hele fortellingen fortelles.
Når fortellingen om Olavshaugen skal fortelles, må det fortelles at det var her det hele startet.
Roald Veimo
Leder av Verdal historielag