«Alle hater Johan» er en utrolig trivelig og morsom komedie, ispedd en stor dynamittkasse med alvor. For hva er vel humor uten alvor?

Filmen, som er regissert av spillefilmdebutant Hallvar Witzø fra Leksvik, er en sjarmerende trønderbombe av en film hvor jeg nærmest kan garantere at absolutt alle som bor i Trøndelag kommer til å storkose seg. For her er det ikke bare bygdetrønderen som får gjennomgå. Jeg tror jaggu jeg kjente igjen alle karakterene i både min egen og i min sviger-familie. Så får det være opp til dem å krangle om hvem som er hvem.

Vi følger Johan Grande (Pål Sverre Hagen) fra han er ett år i 1943 til han er gammel i 2022. Han vokser opp sammen med to litt utenom-det-vanlige-foreldre som elsker dynamitt, og særlig det å bruke dynamitten på bruer. Dette gjør de i tide og utide under andre verdenskrig, men ikke bare til fordel for motstandsbevegelsen. De blir stempla som kommunister, og er ikke særlig populære blant befolkningen på Titran på Frøya, hvor også filmen i sin helhet er spilt inn.

«Det er vakkert her», blir sagt flere ganger i løpet av filmen. Og det er det jo. Et trøndersk kystlandskap med gamle bygninger, fyrtårn og en vind som aldri gir seg. I tillegg til humoren er det cinematografien som slår sterkest i «Alle hater Johan». Filmen er nydelig skutt, hvorpå naturen selvsagt hjelper godt på mellom de høye drønnene fra dynamitten til Grande-familien. Tematikken er til tider ekstremt sår og alvorlig, men selv om dette er en film alle trøndere bør se, kommer nok «Alle hater Johan» litt til kort under kritikernes øyne. Det gjelder også hos undertegnede.

Vi møter et rikt og interessant rollegalleri hvor vi dessverre ikke får en tydelig og god nok utvikling eller avslutning på hver og en. Og det er egentlig litt gjennomgangsmelodien i filmen. Historien blir litt for lettbeint og litt for uforløst. For eksempel er Pål Sverre Hagen etter min mening Norges desidert beste skuespiller for tiden. Han gjør en veldig god rolle som trønder, men vi ser aldri noen stor endring i karakteren til Hagen. Avslutningen på filmen er også litt for forutsigbar og sliter med tempoet som etableres tidlig i filmen.

Nå er vi nede på detaljnivå. For i likhet med veldig mange andre komediefilmer jeg setter stor pris på, så har verken «Anchorman», «Hangover», «Trolljegeren», «Kraftidioten» eller «Mongoland» vunnet Oscar. Og det trenger de heller ikke, fordi de har fått kultstatus. «Alle elsker Johan» er en herlig film som kommer til å bli en snakkis over hele landet. For absolutt alle kjenner en trønder. Og spesielt bygdetrønderen, som man både kan flire av og med. Spesielt trivelig er det også å se en purung Åge Aleksandersen i en litt ny drakt enn den vi kjenner i dag.

Og den trønderske rollelisten er det nok mange som kommer til å kose seg med. Spesielt oss her i Innherred som kommer til å kjenne igjen Paul-Ottar Haga (Verdal), Hermann Sabado (Orkanger), Ingrid Bolsø Berdal (Inderøy) og John Brungot (Trondheim), som alle spiller veldig godt i det tilsynelatende idylliske øyriket på Frøya. Her må vi også trekke frem filmens aller morsomste skuespiller i Brungot, som spiller den store rivalen til Grande-familien. Det å sitte alene i en kinosal og le høyt medfører sjeldenheten. Men det gjorde jeg, altså.

Det er litt synd at filmen kommer til å ramle mellom to stoler hos anmelderne. For dette mener jeg er en viktig film. Det er et portrett av en einstøing som i ung alder får undertrykket sine følelser fordi han er annerledes. Og er det noe vi trenger etter en lang pandemi, er det nemlig utløp for slike følelser, og aksept for at man kanskje er annerledes. Det skal sies at helt på slutten av rulleteksten kommer budskapet «Husk å værra god med kveranner». Jeg skulle bare ønske at dette kom enda bedre frem i løpet av filmen.

Pål Sverre Hagen spiller trønderen Johan Grande i den nye spillefilmen «Alle hater Johan». Foto: Eirik Linder Aspelund / Calias 2020