Nasjonaldagen
er over, et virvar av glede og frustrasjon, men mest av alt tradisjon.
Her er min konklusjon om nasjonaldagen anno 2017, sett i et historisk perspektiv. Jeg fulgte toget i Verdal fra sidelinja. Min første 17. mai akkurat her i byen på noen år.
Mindre støy. Jeg forlot øragatene uten ørebetennelse. Tallet på skraller og blåsetuter må ha vært lavere enn hva jeg minnes fra tidligere.
Stabil trekkspilleffekt. Toget var akkurat like urytmisk som et hvert 17. mai-tog. Det stopper opp og det strekkes ut. Noen må løpe, andre må stå i ro. Og før et av de siste korpsene i toget var det så stor avstand frem til vogna foran, at man kunne undre på om bakre del hadde sporet av. En troverdig tanke, idet store deler av ruta i år gikk på sidespor.
Uvanlig oppegående russ. De kan ha sovnet av etter dåpen, og trodd de våknet til 1. mai. Ting tyder på det når de stiller med politiske paroler for bevaring av rosa kornsiloer.
Få skrikerunger. Velstandsnorge har gjort at de allerede er mettet på is og pølse før 17. mai, og lavt antall gassballonger gjør sitt til at de ungene som endelig fikk seg hund slapp å se den fly til himmels og lande utslitt i Volhaugen.
Skadefravær. Sigurd kunne ikke være med i toget i år. Kreket seg dog ut på krykker og lot skuffelsen på sterkt vis ikke komme til uttrykk mens klassekompisene hilste forbi. Må se frem til comeback i 2018, og bør få kapteinsrollen i avskjeden med barnetoget.
Moeparken. Ultratradisjon. Som et fullbooket charterfly til Gran Canaria. Der noen ytterst få lytter til det som sies på høyttaleren, men de fleste jabber i munnen på hverandre og gleder seg mest til det som kommer litt senere. Hørt det før. Sikkerhetsinfoen og 17. maitalene. Det går i det samme. Men vi kan det, og det er det som teller.
Tre ganger tre hurra. Som blir tre. Men 17. mai er historie og samfunnkunnskap, ikke matematikk.