Til nå i livet har jeg egentlig aldri opplevd noe ekstremt farlig. Derimot har jeg opplevd frykten for noe ekstremt farlig. Jeg har nemlig vært redd for hoggorm helt siden jeg ble født. Egentlig har jeg et helt avslappet forhold til slanger, og kunne mer enn gjerne tenkt meg å ha en kvelerslange som kjæledyr. Giftige afrikanske slanger er heller ikke noe problem. Hoggormen er derimot verste sort.
Jeg fikk alltid høre at man skulle passe seg for høyt gress i enkelte områder. Dette ble i mitt hode omkodet til at i høyt gress er det ALLTID hoggorm. Det blir jo dessverre ikke noe bedre av å lese at norske aviser melder om at sykehusene snart er tomme for motgift på grunn av rekordmange bitt i sommer.
På en løpetur gjennom skogsstiene i Tønsberg-området under min forrige ukes ferie fikk frykten både meg og mitt hode til å løpe løpsk. Jeg startet ut med tanken om at et hvert gresstrå langs stien var skjulested for hoggorm. Jeg hørte rasling fra hvert et løvblad der jeg hoppet og løp rundt i flukt fra drapsslangen. På ett tidspunkt var jeg så redd at eneste mulighet var å løpe full spurt til neste grusflekk og åpne område. Denne grusflekken var nøyaktig en kilometer unna, og min fluktrute ble tilbakelagt på svimlende 3 minutt og 22 sekund. Dette er min raskeste kilometer i kupert og tungt skogsterreng noensinne!
Etter ei mil var løpeturen i hoggormens rike over. Jeg fortalte mine feriekamerater om hendelsen, og svaret jeg fikk var selvfølgelig like lite oppløftende som flukten fra døden minuttene før. «Det er faktisk masse hoggorm i området, hehe!», sa de lokalkjente.
Den påfølgende natten sov jeg med både ben og armer godt innunder dyna i frykt for ormbitt. Det kan vel egentlig tenkes at melkesyra i leggene mine ville tatt livet av ormen, men det er greit å være på den sikre siden.