For meg, som er en norsk-armener, er det en stor glede og samtidig stor overraskelse at nordmenn skriver bøker om hjemlandet mitt. Ja, det er sant, Fridjof Nansen har skrevet flere bøker om Armenia, men det var mange år siden.

–Sven-Erik, tusen hjertelig takk at du har skrevet bok om hjemlandet mitt. Men Armenia? Mange nordmenn vet ikke hvor Armenia ligger heller. Hvordan du har funnet dette lille landet på globusen?

–I boken jeg har skrevet, beskriver jeg min kjærlighet til Armenia og til armenerne og hvordan den oppstod. Allerede som 13-åring leste jeg en bok som heter «De 40 dagene på Musa Dagh» av Franz Werfel. Min far ga meg denne, og jeg ble interessert i folkemordet på armenerne og engasjert i at Tyrkia benekter at det har skjedd.

Lærte om folkemordet

Så gikk det noen år, og på en reise til Istanbul der jeg møtte en tyrkisk venn skjedde det noe som gjorde at jeg ble minnet om folkemordet. Jeg begynte å lese om det, studere det, gå på forelesninger rundt omkring i verden for å lære mer om folkemordet og om alt det Tyrkia foretar seg for å omskrive historie, forteller Rise.

–Helt fram til i dag benekter tyrkerne at det har skjedd et folkemord. De forteller til og med at det var motsatt – at det var armenere som drepte tyrkere. Det er også en stor skam at Norge ikke erkjenner og fordømmer folkemordet på armenerne. De fleste vestlige demokratier har gjort det, inkludert Sverige. Men Norge vil ikke i frykt for konsekvenser fra Tyrkia og Aserbajdsjan (Tyrkias nære allierte og broderfolk), sier han.

Ifølge forfatteren er det umulig å ikke bli engasjert når man får så mye kunnskap som han fikk av folkemordforskere i hele verden. For to år siden, i 2015, bestemte han seg for å reise til Armenia for å delta på 100-årsmarkeringen av folkemordet.

–Jeg ville reise alene fordi jeg ville møte dette fascinerende folket som har overlevd et folkemord, der 1,5 millioner av dem ble drept og en million fordrevet fra sitt hjemland, forteller ham.

Ble veldig engasjert

Et land og et folk som har en lidelseshistorie som er på linje med den Jesus opplevde, men som allikevel har overskudd til livsglede, hardt arbeid, kultur fascinerte Sven-Erik Rise.

–Når man lærer om dette kan man ikke la være å engasjere seg og si ifra. Det er det jeg vil med denne boken. Den inneholder mange gode historier fra Armenia, men også en tydelig gjennomgang der jeg sammenligner det armenske og det jødiske folkemordet. Det er interessant å merke seg at de følger samme oppskrift, bortsett fra at tyskerne innrømmer og rydder opp. Jødene fikk sin kompensasjon. Armenerne fikk ingen ting.

Sven-Erik Rise fikk seg også en overraskelse mens han var i Armenia. Ergin, hans tyrkiske venn, dukket plutselig opp og ville delta i minnemarkeringen.

–Da min tyrkiske venn møtte opp i Jerevan den 24. april 2015, for å være med på å minnes de 1.5 millioner ofrene for folkemordet oppstod en helt spesiell stemning mellom oss og mine nye armenske venner. Ergin, min tyrkiske venn, gikk fra å være folkemordfornekter til å elske Armenia like mye som meg. Vi reiste deretter sammen og utforsket mer av Armenia. Jeg forteller disse historiene i boken.

Sjarmert av folket og landet

–Elsker du Armenia? Hvordan har Armenia sjarmert deg?

–Jeg ønsket å lære om folket, språket, kulturen, maten, vinen og musikken. Jeg hadde en fabelaktig reise. Det beste jeg har gjort. Jeg fikk mange venner, og til tross for at jeg bare kunne hundre ord på armensk, klarte vi å kommunisere uten problemer. Etter hvert lærte jeg flere ord, og den mottakelsen jeg fikk i Armenia var helt enestående. Jeg ble sjarmert og forelsket fordi armenerne er gjestfrie, rause, glade og hjelpsomme. De gjør alt for at andre skal ha det bra. De er et folk som viser masse glede til tross for at de blir diskriminert og sett ned på av naboene Tyrkia og Aserbajdsjan. Armenerne har en av verdens rikeste kulturer, og så god mat at det ikke finnes maken. Musikken, ofte preget av nasjonalinstrumentet duduk gir en helt spesiell stemning.

–Levanger er en liten by. Hvorfor har du valgt å komme hit og presentere boken din?

–Jeg kommer til Levanger fordi jeg har mange venner i området og trives veldig godt i Trøndelag. Jeg er opprinnelig fra Trøndelag selv (Fosenhalvøya og Oppdal), og jeg har inntrykk av at folk i Levanger, Steinkjer og Verdal er mennesker som interesserer seg og kunne hatt lyst til å lære noe nytt.