Til helgen er moroa igang igjen. Jeg snakker selvsagt om den norske fotballsesongen. Om ikke kvaliteten alltid er den beste, så er ikke underholdningsverdien noe å utsette på. Om ikke på banen, så på spiserommet. Eller i det åpne kontorlandskapet på jobben. Det er alltid noe å le av. Og enda morsommere skal det bli når ÅBÅS kommer igang om en måneds tid.

Selvsagt heier vi på de lokale lagene. Men like viktig er det å le av de andre. Spillere med ekstremferdigheter på å ikke treffe mål. Klubbledere med klokketro på signeringer av såvel spillere som trenere, som vi vet ikke blir noen suksess. For vi vet best. Min kollega Erlend og jeg. Kanskje vet egentlig Bård best, men han tør ikke si så mye fordi han er faren til førstekeeperen på Ranheim.

Ranheim ja, nyopprykket i Elite/Serien i år. Unnskyld skrivemåten på vår øverste divisjon, men det er slik det fremstår i logoen og det etter hvert altfor anglifiserte uttrykket NFF prøver å gi norsk fotball. Men det er ett gode med det. Parallelt har de to øverste divisjonene her i landet blitt nærmest som et Football Manager i virkeligheten.

Sikkert fordi de fleste trenerne er nettopp i Football Manager- eller Championship Manager-generasjonen. Ranheim til eliteserien? Det går egentlig ikke an, annet enn i et dataspill. Nicklas Bendtner, med bakgrunn fra flere store lag i de større ligaene, til Rosenborg? Helt urealistisk, annet enn på data. Sågar går det ikke an i de nyere utgavene av spillet, som skal være mer realistiske enn før. Vi må tilbake til Championship Manager 2, antakelig.

Hva blir det neste? Benjamin Stokke til Middlesbrough? Kanskje ikke. Men Bendik Bye til Steinkjer i 2019 er nok et sikkerstikk. Och Magnus Powell som ny sportchef på Gaunet.