Etterlyst

Jeg har blitt etterlyst. Ikke av politi eller bekymrede foreldre, men av kolleger, som har ventet lenge på rapporter fra Norge på tvers-turen jeg og en kompis foretok i vinterferien. Og jo da, vi dro på tur. Vi gikk på ski. Sov i telt. Og jo da, vi måtte bryte etter to døgn på grunn av det ene vi ikke hadde forutsett, lest oss opp på eller trent på: Meterdyp løssnø.

Vi valgte å gjøre som fjellvettreglene sier når det butter imot: Det var ingen skam i å snu. Så vinterferien ble tross alle forberedelser tilbrakt hjemme med andre gjøremål. Vi kunne ha tatt inn på hotell i fire-fem dager og lagt ut Instagram-bilder fra de første dagene på tur i håp om at ingen oppdaget at det var de samme trærne og teltcampene bare fra andre vinkler. Bare for å kunne si at vi hadde fullført turen. Men jeg frykter at en eller annen verdensmester hadde avslørt oss med noen form for lurespørsmål.

Etter ferieuken ventet det nye dager på jobb og jeg stålsatte meg før kollegenes turspørsmål. Gjensynsgleden var som vanlig god, men det viste seg raskt at det var ikke historier fra turen som var savnet og etterlyst. Det var ikke minst tydelig hos ett individ, som sto klar ved spisebordet da jeg kom inn døra. Det var tydelig at han hadde noe uoppgjort. Jeg fryktet alt fra manglende fraværsmelding til feil i innleverte timelister. Men det som manglet var langt viktigere:

–Kaka da? sa han og strakte ut armene i ren abstinens etter den faste telegramkaka vi forplikter oss til å levere etter hver passerte bursdag – for min del midt i ferieuken. Siden mannen også har ansvaret for utbetaling av våre lønninger, er det best å ha telegrammet klart til neste arbeidsdag i Verdal: «Kake torsdag. Stopp. Fin tur, men bom stopp. Stopp.»