I min tid på ungdomsskolen handlet overvåkning om røykehjørnet. Eller rettere sagt hjørnene, for vi hadde to av dem. På den nybygde 70-tallsskolen tror jeg arkitekten hadde planlagt det sånn. Uinntagelig fra alle kanter.

Røyking på skolen var selvsagt forbudt. Men «alle» visste at det foregikk. Et stilltiende system organiserte seg selv. Lærerne som gikk inspeksjon i friminuttene ble oppdaget på ett hundre meters avstand. Alle rullingsene var kortet og gjemt bort innen de nådde fram. Den eleven som da ble tatt for røyking hadde ingen andre enn seg selv å takke for det.

Sånn fungerte det inntil vår overivrige rektor fant på sitt eget overvåkningssystem. I langfri tok han seg opp på taket, gjennom døra og opp trappa som lå i tilknytning til gymsalen. Han gikk bortover det flate taket. Den siste meteren eller to la han seg ned og ålet seg fram. Fra sin utkikkspost i hjørnet kunne han notere i sin svartebok alle røykerne. Det ble selvsagt oppstyr av sånn. Men ingen protester nådde gjennom.

Rektor prøvde seg enda en gang. Da ble han oppdaget av to av mine klassekamerater, la oss kalle dem for Terje og Frank. De løp inn på skolen. De visste om døra til taket. De visste også at døra kunne låses fra innsiden. De gjennomførte sitt oppdrag og forlot åstedet.

Det fortelles at rektor ble lenge ble stående rådvill. Bank på døra og rop innenfra hjalp ikke. Han måtte opp på taket igjen. Derfra lokaliserte han en av lærerne, ropte på dem og kommanderte dem inn til trappeoppgangen.

Slik straffet vi dem som drev med ulovlig overvåkning.

Artig er det også at saken ble dysset ned. Selv om jeg helt sikkert var til stede den dagen, gikk det 35 år, på en reunion for klassen, før jeg fikk høre om historien. Den ble ikke dårligere av den grunn.