Familien skulle dra til det populære Syden. Og vi skulle koble av. Bokstavelig talt, i form av at vi ikke hadde lov å bruke skjerm. Jeg ble helt salig av tanken på den sjeleroen jeg skulle oppnå av å plassere telefoner og I-pad i en skuff. I belønning skulle jeg få kreative tanker og sinnsro. Sitte ute med et glass rødvin og lytte til gresshoppene mens jeg nøt solnedgangen uten avbrytelser fra Facebook og Snapchat. Innherreds redaksjon kunne bare glede seg til å få meg tilbake med ideer som oste av nytenkning. Når de responderte mine kreative tanker med beundrende blikk skulle jeg bare svare: Skjermfri ferie. Jeg klarte å sitte på verandaen og nyte både vin og solnedgang. Jeg vet ikke om jeg hørte en enda gresshoppe, men jeg klarte å nyte stillheten. Å holde seg unna skjerm var en befrielse. Men beundrende blikk har jeg ikke fått. For de kreative tankene ble i virkeligheten alt annet enn gode ideer.

Jeg oppdaget tidlig at uten skjerm ble jeg en kop. Mange av de kveldene jeg satt på verandaen undret jeg på om den bryteren midt mellom døra vår og naboens, var vår eller naboens? Og var det en lysbryter eller en ringeklokke? I stedet for å reise meg opp og trykke på bryteren for å finne det ut, tok jeg heller et nytt glass vin og var straks inne på nye kopete tanker. Jeg satt i uendelige timer og spekulerte uten å konkludere. For eksempel ble jeg veldig nysgjerrig på om neglene vokser fortere i sola enn i kuldegrader. En gang tok jeg meg selv i å telle føflekker fordi jeg trodde jeg kunne klare å huske antallet og sjekke om jeg i løpet av ferien jeg fikk noen nye. Skjermfri ferie ga meg definitivt ingen kreative tanker. Men jeg kommer til å ta samme ferien igjen. For det er ingenting som gir meg mer sjelero enn å være en frakoblet kop.