Nå er tempen i ferd med å stige såpass at den ene langunderbuksa kan vi legge bort for en stund. Men nettene skal fortsatt ha blåe tall, så er vi heldig så kan piggskoene droppes i 17. mai-toget.
Så det må nok fyres en stund til. Panelovner og varmepumper trenger fortsatt hjelp slik at vi i hvert fall kan gå bare med ett lag med klær innendørs.
Det er jo her veden kommer inn i bildet.
Du fikk sikkert med deg at vedlagrene gikk tomme over det ganske land, da kuldegradene herjet som verst.
Enn det. Skoglandet Norge er ikke engang selvforsynt med ved.
Jeg må si jeg nikket gjenkjennende da jeg leste Arne Ramdals leserinnlegg om akkurat dette. Da var det lett at minnene gikk tilbake til egen barndom.
Vi hadde oljetank gravd ned i hagen, men sjølen fant etter hvert ut at ved var tingen.
Det ble starten på en livslang hobby. Ja, jeg tror ikke den sluttet før han langt oppe i 80-åra måtte innse at lauvskogen ved hytta på Tomtvatnet måtte få vokse i fred.
Jeg ble «tvunget» med som assistent i tenåra. Det var ikke de plasser på Ekne hvor rektoren var og tynnet skog til brensel for vinteren. Det ble hugget, kvistet og lastet.
–Nå blir du så lang i armene at du kan tørke deg i baken med albuene, humret «Gullskruven», der jeg sto og lempet rastene opp på lasteplanet hans.
Min far var ikke alene i sin generasjon om egen vedauk.
Nå – imidlertid – kjører de fleste til bensinstasjonen og kjøper en sekk. Selv så gror vi igjen, mens vi henter ved i utlandet. Forstå det den som kan?
Og Ramdal er inne på et annet godt poeng. Det er gratis mosjon i tillegg. Bare spør han som sto der med albuene nedpå knærne, og lurte på om det snart ikke var slutt på tvangsarbeidet.