Takket være at mamma er kokk har jeg gjennom oppveksten fått god opplæring på kjøkkenet. Jeg har fått innføring i deiger, gratenger, «feskboillsaus» og «kløbb og dopp». Jeg følte meg rimelig drilla da jeg flyttet for meg selv som 17-åring. Jeg bodde i Trondheim og hadde tatt på meg oppgaven med å lage spanske kjøttboller til tapaskveld med klassen. Siden jeg var så godt i gang med kokkeleringen, ville jeg prøve meg på hjemmelagde knekkebrød samtidig. Jeg fant en oppskrift til hver av rettene på nettet. Det virket enkelt, men overraskende nok var det ingredienser jeg ikke hadde hørt om før. Jeg fant likevel frem til det i butikkhyllene, dro med posene hjem og begynte på matlagingen. Underveis i prosessen var det noen uklarheter i oppskriften. Jeg måtte ha eksperthjelp og ringte til kokken. Hun hadde matpause sammen med kollegaene sine og det var som vanlig litt småprat i bakgrunnen. Det ble derimot ganske stille etter at jeg hadde spurt følgende spørsmål:
«Hvor mye geriljamel skal det være i kjøttbollene og hvor mye kruskakkli bør jeg ha i knekkebrødene?»
«Hva sa du at melet het sa du?», spurte hun med en påfølgende humring.
«GERILJA-MEL»
«Og det andre?»
«KRUS-KAKKLI! Du er jo kokk, har du aldri hørt om det?»
En høylytt latter fulgte fra den andre enden av røret, før de nye meltypene ble annonsert til resten av kokkene rundt bordet.
«Mener du kruskakli og griljermel?!», spurte eksperten når den verste latterkrampen hadde gitt seg.
«Sikkert», svarte lærlingen snurt.
Det er åtte år siden denne episoden fant sted, men tro du meg, den kommer opp hver eneste gang ordet baking blir nevnt. Da blir det gerilja. Krig over kasserollene.